Sommerhilsen fra Lighthouse on Driftwood

Sommeren er her, og selv om det kan se ut til at jeg har tatt sommerferie, så har jeg nok ikke det. Ferien min begynner ikke på noen uker ennå, men ferieavvikling i avdelingen kombinert med stor pågang av pasienter fra sentralsykehuset (som pussig nok velger å stenge rehabiliteringsavdelingen sin i hele juli) gjør at det er nok å henge fingrene i her i vest.

Det har vært et travelt år for meg, og det har vært lite av både tid og overskudd til blogging. Videreutdanning i fysioterapi for eldre har krevd sitt, men også ført med seg mye positivt. For det første er det alltid kjekt å oppdatere kunnskapen sin, og enda kjekkere når det følger studiepoeng med på kjøpet. Og for det andre har studiene gitt meg flere fine Oslo-turer, med tilhørende overnattinger på Ski, middager på Grünerløkka og muligheter for å komme seg litt bort fra hverdagens kjas og mas.

Det aller hyggeligste er likevel at studiet synes å ha gjort meg hakket mer attraktiv på jobbmarkedet. I hvert fall har det seg sånn at jeg for noen uker siden ble kontaktet av hun som er sjef for fysio- og ergoterapiavdelingen i Høljebyen kommune. Hun hatt fått kjennskap til videreutdanningen min, og ønsket å tilby meg et ledig vikariat i kommunen. Jeg har en stund hatt et ønske om å få kortere reisetid til jobb, men er ellers svært godt fornøyd med jobben jeg har i dag. Det var derfor ikke så helt lett å bestemme seg. Men arbeidsgiver har vært velvillig og innvilget meg permisjon, og det betyr at jeg fra høsten av forsøker meg i ny jobb. Det gleder jeg meg til, men det er også litt spennende å skulle begynne i en ny avdeling.

Sommerens prosjekt har ellers vært å komme i bedre form. Trening og fysisk aktivitet har ikke blitt prioritert i det siste, noe som dessverre har medført at det har lagt seg noen kilo både her og der, samt at formen ikke er helt der den burde være. Så nå har både jeg og Hjorthen lagt oss i selen her, med styrketrening 2-3 ganger i uka og litt turgåing utenom dette. Vi har holdt på en måneds tid nå, og det kjennes i det minste litt bedre ut nå enn ved treningsstart. Hjorthen har blogget litt om dette, og kan hende kommer det noen treningsposter herfra også.

Jeg har også fått lest litt mer bøker i det siste, men disse hadde jeg tenkt å spare til en evt. egen post, om jeg noen gang kommer så langt. Det hadde vært ålreit å fått revitalisert Bokhjørnet igjen, etter gammelt.

Domenet er uansett fornyet, så mulighetene for blogging er der. Men nå er det sommer, og så lenge været er bra blir det nok helst til at jeg bruker tida på andre aktiviteter. Med mindre det blir behov for litt sur-feminist-blogging da, såklart.

Ønsker alle en riktig god sommer!

Jeg er en sur og stygg feminist

Det er fint at det finnes mange pene feminister, men jeg er ikke en av dem. Jeg er en stygg og sur feminist, og jeg tror det er litt fint at sånne finnes også.

Jeg er stygg fordi jeg utelukkende bruker sko som er komfortable, heller en sånne som er spisse og vonde og har høy hæl. Jeg gidder ikke bruke sko som ved langvarig bruk gir forkrøplede tær og kort leggmuskel, og som ved kortvarig bruk gir deg overtråkk og brukket ankel. Og jeg gidder definitivt ikke gå med sko som gjør vondt, og som dermed gjør meg enda surere enn jeg trenger å være.

Jeg er stygg fordi jeg sjelden går til frisør, og når jeg gjør det ber jeg alltid om en frisyre som trenger minimalt med stell for å fungere, og som ikke innebærer tidkrevende føn, legg og spray. Hårbørste får være godt nok for meg. Og innimellom frisørbesøkene så klipper jeg meg selv, når det ser for ille ut. Med sløv kjøkkensaks. Blir det for stygt, får jeg hjelp av noen jeg kjenner til å korrigere det verste.

Jeg er stygg fordi jeg heller bruker penger på bøker og god mat enn på klær, og fordi jeg sjelden kaster plagg før de er utslitte. Jeg har et helt skap med gammelt tøy, i romslig fasong og dølle farger.

Jeg er stygg fordi jeg så godt som aldri bruker sminke. Jeg lærte meg aldri kunsten å sminke meg i ungdommen, og jeg ser ikke poenget nå heller. Jeg hadde sikkert blitt penere med sminke, det er ikke det. Men jeg er ikke så opptatt av å bli penere, og da klarer jeg meg fint uten.

Jeg er sur fordi jeg blir nebbete når folk presenterer “Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars”-preik, og jeg blir sur når folk sier at likestillingen har gått for langt. Hvordan kan like rettigheter gå for langt?

Jeg er sur når folk antar at jeg ikke kan bruke verktøy, kjøre bil eller lese kart fordi jeg er kvinne. Og jeg blir sur når jeg hører foreldre pepre sønnene sine med prat om “jentelus”, og når de kler døtrene sine opp i bittesmå bikinier.

Men mest av alt er jeg stolt over å være feminist, og glad for at jeg er et selvstendig og kompetent menneske som kan forsørge meg selv. Jeg er fornøyd med å vite at jeg har kontroll over eget liv, og at jeg ikke er avhengig av en mann for å ha råd til middagsmat og husleie.

Og jeg er glad for at mennesker er ulike, og at det er lov til å være pen feminist, mannlig feminist, hjemmeværende feminist, lesbisk feminist, tjukk feminist, blond feminist og gammel feminist. Og ikke minst, at det er lov å være en sur og stygg feminist også.

Kvinnedagen er over for i år, men utfordringene finnes der ute fortsatt. Hver dag, hele året.

Søndagsmusikk: Eldkvarn

Siden jeg har forstått at ikke alle mine lesere vet hvem Eldkvarn er, og siden jeg fortsatt er kjempestolt og glad over å få en kommentar på forrige post fra selveste Plura Jonsson i nevnte band, synes jeg det er passende å legge ut et par smakebiter her:

Fine, fine musikken!

Eldkvarn på Soria Moria 24.02.09

Denne uka har jeg hatt et par dager fri fra lårhalsbrudd og hjelpemiddelsøknader, og fridagene ble brukt til å ta en bitteliten Oslo-ferie sammen med med min kjære her Hjorth. Formålet med turen var i hovedsak å få med oss en konsert med den svenske gubberockgruppa Eldkvarn, som for tiden er på en bitteliten Norges-turnè. Konserten var tirsdag, men vi tjuvstartet litt ved å fly over fjellene allerede mandag ettermiddag.

Og bortskjemte som vi jo er, dro vi rett fra Gardermoen og til middagsbesøk i storbyen. Middagen var praktfull, vinen slett ikke dum og selskapet trivelig. Kjempefin kveld, men på slutten var jeg så trøtt at det var såvidt at jeg ikke måtte legge hodet på bordet og ta meg en dupp. Da var det slett ikke dumt å krype under dyna på hotellet etterpå, vel vitende om at neste morgen ikke inneholdt vekkerklokker og tidligbuss til jobb.

Tirsdagen var konsertdag, og formiddagen ble av det late slaget. På ettermiddagen dro vi fra hotellet og opp på Torshov, i håp om å finne oss noe middag. På Soria Moria åpnet dørene klokka 19.00, og vi regnet med at vi hadde god tid med å innfinne oss. Så da vi kom luntende til lokalet 20.05, ble vi overrasket over å se at Eldkvarn allerede var i gang. Heldigvis hadde de nettopp begynt, så vi gikk ikke glipp av mer en den første sangen. Lokalet konserten foregikk i var bittelite, og med sitteplasser. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til sitteplasser på konserter; jeg synes det lett kan være litt ødeleggende for stemningen. Sitting er mer passivt, og det blir lite bevegelser i mengden.

Ikke at det spilte så stor rolle for oss, for det var ingen sitteplasser igjen da vi dukket opp. Vi ble derfor pent nødt til å finne oss en plass å stå, hvor vi forhåpentligvis ikke var for mye i veien for de andre. Ikke at det er noe stort problem for meg, som ikke akkurat er blant de høyeste. Vi endte opp med å stå ganske langt fremme, bare et par-tre meter fra scenen. Uvant, men slett ikke dumt.

eldkvarn2.jpg

Og mens jeg sto der, noen får meter unna bandet, så slo det meg hvor rart det måtte være å stå på scenen. Som publikum er det så greit, vi har jo betalt for å stå og glo på artistene. Så der sto jeg, og tenkte at Tony Thorèn har fått lovlig mye knekk i knærne med tida, og at klærne hans ser ut som de er litt for store. Og at buksa til Plura sklir ned når han rocker på, og at han nok ikke har festet den med belte. Det har derimot trommeslager Werner Modiggård gjort, men han har løsnet på det. Det legger han plutselig merke til da han reiser seg under en av sangene, og både belte og smekk er litt i utakt. Carla derimot, han ser ikke ut til å registrere annet enn musikken, der han lukker øynene og lager spastiske ansiktsbevegelser som følger gitarriffene. Gitarriff? Var det virkelig jeg som sa det? Jeg er usikker på om jeg egentlig kan sånne ord.

Men altså, sånn er det å være publikum. Og sånn er det ikke å være artist. Så nær som jeg står, så ser jeg at artistene styrer blikkene sine annerledes. De stirrer ikke, de sveiper med blikket i stedet. Konstanterer av publikum er der, og at de ser ut til å la seg fenge. Jeg ser at de av og til ser i min retning, uten egentlig å se direkte på meg, og jeg regner med at det er sånn det gjøres. Og jeg tenker at dette er akkurat noe av det jeg ikke liker med å skulle forelese eller undervise- det er så vanskelig å vite hvor man skal plassere blikket.

Men jeg skal ikke dvele med dette. For konserten var finfin, til tross for det litt traurige lokalet. Materialet var i hovedsak fra de to siste platene, Hunger Hotell og Svart Blogg. Gode plater, god stemning og bra driv i bandet. Halvannet times sett, og med tid til litt småprat mellom låtene. Jeg liker småprat, det er hyggelig og det er fint for stemningen.

Likevel, jeg synes de var enda bedre sist jeg så dem, jeg tror det må ha vært senhøstes i 2004, på Rock Bottom. Men kanskje er det lokalet som spiller inn, der var det flere folk og mer bevegelse. Men også mer følelsesladd fra bandet, tror jeg, og definitivt et litt lenger sett. Og ja, jeg synes jo de burde ha flesket til med noen gamle perler på Soria Moria også, det er ikke helt det samme uten “Nedför floden” og “7de våningen”. Jeg elsker de låtene der.

eldkvarn1.jpg

Men det må jeg ikke glemme. Jeg kjøpte meg nemlig plakat, det var det eneste jeg hadde kontanter til. Egentlig hadde jeg mest lyst på en t-skjorte, men den slags lar seg ikke gjøre når lommeboka kun inneholder 50 kroner. Så da ble det plakat, og signert ble den også. Jeg har ikke spurt om autograf siden jeg som 10-åring eller deromkring praiet Herbjørn Sørebø på den lokale bokhandelen, og jeg synes av en eller annen grunn at det er kjempepinlig. Men undrenes tid er ikke over, og jeg stilte meg altså opp og fikk plakaten signert. Du verden. Den har til og med overlevd turen tilbake til Høljebyen, så nå gjelder det bare å finne et sted å henge den opp.

Og måtte det komme flere plater fra Eldkvarn, og gjerne flere konserter også.

Bokhjørnet: Inger Frimansson “Skyggen i vannet”

heart1.jpgDet er ikke så lenge siden Valentinerdagen, og i den forbindelse kom den søte herr Hjorth med Valentiner-presang. Jeg tror ikke jeg kom på at jeg også burde ha kjøpt noe til ham. Ikke så bra det, kanskje, men jeg ble i det minste tilnærmet frivillig med ham ut på en slags lokal Abba-tribute-konsert. Det synes jeg var ganske fint av meg, siden jeg ikke er spesielt begeistret for Abba. Jeg er fortsatt en av de få som ikke har sett filmen Mamma Mia!, og jeg har egentlig ikke så veldig lyst til å se den heller. Og det til og med selv om Colin Firth er med i den. Hvem kan glemme den kjekke Mr. Darcy?

Men altså, jeg stilte opp med tilnærmet godt humør og nylig påfylt bankkort, og var så overdrevent positivt innstilt at jeg ikke en gang klarte å takke nei til å danse med den lokale helten Dandy-Larsen. Og så jeg som ikke kan fordra å danse. Jeg var litt redd for å tråkke beina til Dandy-Larsen sønder og sammen, og forsøkte å repetere førstehjelpsreglene samtidig som jeg prøvde å stokke beina etter beste evne. Heldigvis overlevde vi begge to, og Dandy-Larsen hadde vett nok til heller å danse med et rekkverk senere på kvelden.

frim.jpgMen nå var det bok som skulle være temaet. Her i heimen har vi nemlig en slags uskreven regel om at blomster er en fin gave, men at bøker er enda finere. Dermed ble det bok i år igjen, og denne gangen ble det den svenske kriminalromanen “Skyggen i vannet”, skrevet av journalist og forfatter Inger Frimansson f. 1944.

“Skyggen i vannet” handler om et drap som skjedde et stykke tilbake i tid (5- 6 år siden), og hvordan denne hendelsen har påvirket livet til menneskene som lever i tilknytning til både drapsoffer og gjerningsperson. Den døde er den middelaldrende familiekvinnen Berit. Liket hennes er ikke funnet, og familien hennes aner ikke hva som har skjedd med henne- om hun er død eller om hun har stukket av. Tyngst av alt har dette vært for ektemannen Tor, som har store problemer med å få tilværelsen på fote igjen etter Berits “forsvinnelse”. Berits venninne Jill prøver å bistå så godt hun kan, og det samme gjør Tor og Berits to sønner, Jens og Jørgen.

Gjerningskvinnen i historien er Berits skolevenninne Justine. Justine har ikke hatt noe lett liv, og er veldig preget av dette. Oppveksten med en lettere sadistisk stemor har vært vanskelig, og hun fikk aldri innpass hos de andre ungene på skolen hun gikk på. I det vi treffer Justine i denne historien, er hun akkurat i ferd med å få fotfeste i eget liv. Men historien om drapet hun har begått ligger hele tiden i vannskorpen og truer henne.

I tillegg til disse, treffer vi også andre mennesker som på ulike vis blir påvirket av drapet på Berit. Vi treffer den sympatiske Hans Peter, som nylig har blitt samboer med Justine, og som forsøker å ta så godt vare på henne som han kan- uvitende om drapet hun har begått. Og vi treffer Hans Peters kollega Ariadne, som har flyttet fra Hellas og til Sverige for å gifte seg med politimannen Tommy. Tommy er delaktig i etterforskningen av Berits “forsvinning”, og han viser seg i tillegg å være alt annet enn snill med sin kone Ariadne.

Til slutt har vi også den rotløse unggutten Micke, som er sønn av en tidligere kjæreste av Justine, og som bebreider henne for at hans far på mystisk vis forsvant under en jungelekspedisjon sammen med blant annet Justine. Forvirret? Det var jeg også i starten, men Frimansson klarer på finfint vis å sy alle de små historiene sammen til en enhet.

skyggen-i-vannet-inger-frimansson.jpegOppsummert vil jeg først av alt si at jeg likte denne boka godt. Jeg har likevel litt vansker med å se på den som en kriminalroman. Drapet har allerede skjedd, vi vet hvor liket befinner seg og vi vet hvem det er som står bak ugjerningen. Det er minimalt med etterforskning i historien, det meste av den ligger et stykke tilbake i tid. Etter min mening er den derfor mer som en psykologisk thriller å regne enn en kriminalhistorie, uten at det gjør boka noe dårligere. Frimansson skriver bra, og det er fint driv i historien. Hun har et eksepsjonelt godt grep på karakterskildringer, og hun viser stor menneskekunnskap. Som leser opplever jeg det lett å forstå de ulike figurene i boka, selv om de innbyrdes står på helt ulike steder i forhold til drapssaken. Alle har de gode grunner for sin frustrasjon. Sympatien blir dermed fordelt mellom drapsoffer og gjerningsmann her, og den eneste virkelig usympatiske karakteren er den brutale politimannen Tommy.

Det er ellers svært fristende å sammenligne Inger Frimansson med vår egen Karin Fossum, da de begge har dette særegne blikket for menneskets indre sjelsliv.

NB! Etter litt googling forstår jeg at denne boka er en slags del to i historien, selv om den også kan leses frittstående. Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på bok en også, som jeg ikke har lest, og som har tittelen “God natt min elskede”

Politiuniform og hijab-bruk

Det har vært en del debatt rundt bruk av hijab sammen med politiuniform i det siste, og i land som Sverige og Storbritannia er dette nå lov. Siste nytt er en innstilling fra Politidirektoratet til Justisdepartementet, der de går inn for å tillate dette også i Norge.

Jeg var i utgangspunktet usikker på hva jeg skulle mene om dette, og ser at det finnes både fordeler og ulemper med denne innstillingen. Den store fordelen er selvsagt at det vil gjøre det mer aktuelt for hijab-brukende kvinner å søke seg jobb i politiet. Det er noe jeg i utgangspunktet er positiv til. Vi lever i et flerkulturelt samfunn, og det er fint om det finnes bredde også blant politiets tilsatte.

politi.jpgJeg er likevel skeptisk, på samme måte som leder Arne Johannessen i Politiets Fellesforbud er skeptisk:

“Politiet skal symbolisere nøytralitet og bruk av hijab vil bryte med dette overordnede prinsippet, mener PF-lederen.Uniformen skal være lik for alle og være nøytral.” (kilde: vg.no)

Jeg synes han har et poeng. En uniform er et standardisert antrekk, som skal gjøre det mulig å identifisere tilhørere av en gruppe. Tillater man for mye tilpasninger, så er det på en måte ikke lenger en uniform. En hijab ødelegger nok ikke for vår mulighet til å identifisere en politikvinne, men hvor går grensen for hva man skal tillate av symboler?

Og ikke minst, hvorfor skal religiøse ytringer og symboler gis særstilling? Er ikke det en diskriminering av andre typer symboler som er viktige for den enkeltes identitet? Åpner man for religiøse symboler, så burde det kanskje også åpnes for politiske symboler som f.eks Palestina-skjerf, og for personlige identitets-symboler, som f.eks Brann-skjerf og naglebelter?

nagler.jpg

Og når jeg nå sier dette, så føler jeg meg litt kverulerende. Jeg skjønner selvsagt at religion er viktig for mange, selv om det ikke er det for meg. Og jeg skjønner at hiijab er et viktig symbol for enkelte kvinner. Men likevel. Jeg skulle faktisk ønske at folk kunne klare å frigjøre seg litt fra symbolene sine i jobbsammenheng, og jeg skulle ønske at religionen kunne få bli igjen hjemme mens man var på jobb.

Religiøse ytringer i jobbsammenheng er ikke alltid så heldig. Som når den kristne jordmoren kjeftet på den fødende kvinnen som bannet, og kalte det å påkalle djevelen. Dette er selvsagt en verre sak enn hijab og uniform, og ikke nødvendigvis sammenlignbar heller. Jeg ser det, men likevel. Hijab og uniform er også en kobling mellom religion og offentlig embete, om enn ikke i like stor og plagsom grad som den svært upassende “misjoneringen” til den nevnte jordmor.

Jeg lurer også på hvor grensene for religiøs symbolbruk skal gå. Tillates hijab, må man vel også tillate andre symboler av religiøs art. Turban må vel være greit? Og det samme med prangende gullkors? Når slutter det egentlig å være en uniform, men går over til å bli fleksibelt arbeidstøy?

Æsj, jeg synes dette er vanskelig. Og naiv som jeg er, skulle jeg nok aller helst ønske at folk ikke var så avhengige av de religiøse symbolene sine. At de kunne legge de fra seg når de gikk på jobben sin, og heller plukke dem frem igjen når de var på privaten. Det synes ikke jeg hadde vært så dumt. Så ja, jeg vil gjerne ha flere kvinner med flerkulturell bakgrunn inn i politiet. Virkelig. Men jeg vil jo helst ha dem inn i den vanlige uniformen. Ting skal jo ikke alltid være lett?

*Oppdatering*

Fru Killengreen ser ut til å få mange brev for tiden. Verdt å lese:

Sigruns blogg: Framtidens politiuniformer

Fjordfitte: Åpent brev til Ingelin Killengreen & Politidirektør Killengreen får enda et brev

Jeg har fått en pris!

Jeg har fått en utmerkelse fra Ellen Dahl, noe jeg synes var utrolig hyggelig. Det er selvsagt hyggelig å se at noen leser og liker det du skriver, og ikke minst så var det kjekt å havne i selskap med så mange gode bokblogger. Det å skrive om bøker jeg har lest er egentlig noe av det jeg har likt best, og som jeg kunne tenkt meg å gjenoppta.

Prisens innhold er forøvrig som følger:

proximidade.jpg“Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET - nærhet i rom, tid og forhold. Disse bloggerne er usedvanlige, sjarmerende og søte, og formålet er å finne og være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til seks bloggere, som igjen må velge seg seks nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres”

Flopsyjuryen (meg selv) har valgt å se litt bredt på det hele, og jeg har valgt å sende prisen videre til litt ulike typer blogger. De fleste av de jeg har valgt har kunnskap og meninger som jeg setter pris på, i tillegg til at de er udsedvanlig hyggelige bloggere. Det har vært vanskelig å begrense seg til seks stykker, men sånn var nå en gang reglene. Mine utmerkelser sendes derfor til følgende fine folk:

Iskwew, som etter min mening har en av de aller beste bloggene i Norge. Iskwew er fornuftig og kunnskapsrik, og på bloggen hennes er det alltid en fin tone. Her er det rom for å være uenig uten at det blir sure miner. Ikke for det, det er ikke så veldig ofte vi er uenige. Kattedame er hun også, og alle vet jo at sånne har et hjerte av gull.

Tonita, som skriver så fint om bøker, og som har engasjert seg så flott for lymødem-saken. Hun er en kommentator jeg virkelig setter pris på å ha, og ikke minst er det hyggelig at hun stikker innom her også når det er lenge siden jeg har oppdatert.

Lothiane, som kanskje har fått denne prisen allerede? Det gjør i så fall ingenting, for Lothiane fortjener uansett alle priser hun kan få. Under stjernene er en ordentlig varmestue, og Lothiane er en av de mest omsorgsfulle bloggerne jeg kjenner.

Saccarina, som dessverre kun er en periodeblogger. Men når hun blogger, er det få som gjør det bedre. Hun gjør også en stor innsats for å holde Sonitus gående. Saccarina har denne kombinasjonen av dyktighet og vennlighet som jeg liker så godt, og hun er et levende bevis på at selv trøndere kan være ålreite mennesker ;-)

Goodwill, som er bloggerbyens sportslige godgutt, med et nick som virkelig må sies å være passende. Goodwill er alltid hyggelig og lun, både på egen blogg og i andres kommentarfelt. Trivelig kar med glimt i øyet!

Mihoe, som er tøffere enn toget og sterkere enn Pippi, og som skriver fletta av de fleste. Jeg setter stor pris på engasjementet hennes, og på måten hun klarer å skrive underholdende om hva det måtte være. Dessuten er også hun en gal kattedame, og dere vet hva jeg mener om sånne :-D

Dere settes stor pris på!

Livstegn og ettertanke fra Høljebyen

Dagen i dag har vært alldeles nydelig i Høljebyen. Snøklokkene begynner så smått å kikke frem i hagen, og høljeværet har glimret med sitt fravær. Det er nesten så det går an å glemme at det fremdeles bare er januar måned.

Siden været var så flott, fant jeg og Hagbarth ut at vi skulle ha oss en liten formiddagstur på byen. Hagbarth har i lang tid vært lite begeistret for å sitte i vogn, men den siste tiden har han gitt vogna si et nytt forsøk. Så vi plukket den frem fra kjelleren, og satte kursen mot Amfi-senteret for å se om vi traff noen kjentfolk. Det gjorde vi i grunnen ikke, så vi endte i stedet opp med å kjøre heis.

Hagbarth er veldig fascinert av alt som kan trykkes på, og gleden er alltid stor når han kan få trykke på heisknappene. Etter heiskjøringen vendte vi nesa hjemover igjen, siden vi egentlig ikke hadde noe annet ærend på byen. Men vel hjemme igjen var hverken jeg eller Hagbarth fornøyde. Gå inn igjen allerede, i dette fine været? Det var ingen av oss innstilte på, så vi bestemte oss for å være ut litt til. Vogna ble parkert i porten, og vi satte fart i retning Høljebyens minste fjelltopp: Likkjeåsen.

des08-170.jpg

Likkjeåsen er ikke store høyden, men bratt nok til at Hagbarth fant deler av stien i overkant utfordrende. Det er ikke så lett å være liten når veien er bratt, men desto kjekkere å ha en mamma med sterke skuldre og dårlig kondis. På det viset kom vi oss til toppen, og det med innlagt pustepause på veien, under påskudd av å nyte utsikten. Den så slik ut, fanget med mobilkamera:

des08-169.jpg

Noe av det fine med Likkjeåsen, bortsett fra at det er kort vei opp dit og at den er svært sentralt beliggende, er at det ligger et merkelig hus på toppen der. Skjønt hus og hus, det er vel mer som en servicebygning å regne. Jeg vet ikke sikkert, men jeg antar at denne bygningen ligger der i forbindelse med at Likkjevatnet er reserve-drikkevann for kommunen. Denne bygningen ligger i hvert fall der oppe på toppen, i ensom majestet, og med grafitti-tegninger på noen av veggene. I tidligere tider gikk jeg ofte på Likkjeåsen, sammen med min nå avdøde sønn Thomas. Og dette huset på Likkjeåsen var ofte sentrum i en av våre historier. I vår verden bodde det nemlig et troll i huset, og det gjaldt derfor å gå litt stille akkurat forbi der, så ikke trollet våknet. For alle vet jo at troll sover når det er dagslys.

Som mange av dere vet så døde Thomas brått og uventet. Det er snart tre år siden dette skjedde nå, og i tiden som har gått har jeg av ulike grunner ikke vært på Likkjeåsen. Turer har jeg gått mange av på det tre årene. I starten gikk jeg ofte for å tenke, og jeg det var en av de aktivitetene jeg syntes hadde mest terapeutisk effekt for meg. Og senere har jeg gått trilleturer med Hagbarth, som kom til verden 5 måneder etter at Thomas døde. Men altså aldri til Likkjeåsen. Dit er det umulig å komme med barnevogn, og det er en tur som er alt for kort som terapi-tur.

Men nå har Hagbarth også blitt en stor gutt, som kan gå tur på egne bein. Med mamma på slep, og i storebror Thomas sine fotspor. For Likkjeåsen har ikke gått noe sted i løpet av de snart tre årene som har gått siden forrige tur dit. Og nok en gang bor det et troll i huset der oppe; et troll som sover når det er sol ute, og som vi må være forsiktige med å vekke fra luren sin.

Hagbarth på tur:

des08-168.jpg

Det har vært en nydelig dag, og en dag for ettertanke. Jeg har kjent hvor tungt det er å miste en sønn, og jeg har kjent hvor godt det igjen er å være mamma til en liten gutt som liker å gå på tur i skogen, småpratende om troll og eventyr og fugler og trær.

des08-172.jpg

Vinteren er ikke borte, og kommer aldri til å bli det heller. Men vi har overlevd den, og nå får vi se fremover. Det er vår i Høljebyen igjen.

Feministisk kokebok- hvordan tilberede en kalkun på den vanskelige måten

Det viktigste først; Godt nyttår til gamle og nye lesere!

kalkun2.jpgNyttårsaften betyr kalkun hjemme hos oss, og det betyr også at vi blir flere enn vanlig til bords. Kalkun er god mat, men kjøttet har lett for å bli tørt om man ikke er varsom med varmebehandlingen. Og egentlig er det tilnærmet umulig å steke en diger kalkun helt perfekt. Som fugler flest har kalkunen ulike typer muskelfibre. Når jeg tenker meg om gjelder dette for mennesker også, men jeg tror ikke vi skal forfølge dette sporet noe videre i denne posten…så tilbake til kalkunen. Brystdelen består av hvitt kjøtt, og lårpartiet består av mørkt kjøtt. Det hvite kjøttet trenger mye kortere tid i ovnen enn det mørke kjøttet. Og siden de færreste av oss synes at rå kalkun er tingen, blir det helst til at det er det mørke kjøttet som avgjør når stekingen er ferdig. Og når det mørke kjøttet er ferdig- vel, så er det hvite kjøttet som regel i ferd med å bli tørt og litt smakløst.

Dette hadde jeg tenkt å gjøre noe med i år, og etter å ha hygget meg med Hellstrøms kjøkken på TV3 i høst, oppsøkte jeg en av mesterkokkens kokebøker for å få noen tips. Der fant jeg noe som jeg umiddelbart syntes virket som en fin oppskrift. Kalkun med Marsala-saus og petits pois. På godt norsk: Kalkun med saus som tar evigheter å lage, inneholder mange dyre ingredienser, og som dessuten tømmer det du måtte ha i barskapet ditt. Pluss noe tilbehør med erter, løk og bacon.

hellstrm.jpgDet som gjorde at jeg satset på akkurat denne oppskriften, var at den la opp til partering av kalkunen før steking. Dermed kan man steke de ulike delene for seg, og unngå at noe av det blir tørt. Så joda, jeg satte i gang med parteringen. Klok av skade fra tidligere år hadde jeg til og med gått til anskaffelse (les: lånt) en skikkelig kniv. Kalkunen var godt over 6 kilo, og det var noget strevsomt å håndtere både den og kniven samtidig. Og jeg vet at vi ikke skulle snakke så mye om mennesker i denne posten, men fakta er at det er en kjempefordel å kunne sin anatomi når det er partering som står på agendaen. Etter endt behandling satt jeg tilbake med to fine lår, to vinger, skrog med bryst og et ryggbein. Det sistnevnte skulle det kokes kraft på, sammen med krås og hals og diverse annet.

Kraftkoking er veldig kjedelig. Det tar lang tid, innebærer bruk av ekle ingredienser, og gir små resultater- i hvert fall kvantitativt sett. Etter over to timers koking av ekle ingredienser kombinert med vin, løk, gulerøtter og en haug med krydder satt jeg igjen med et par desiliter kraft. Denne ble satt til side, og skulle danne basis for sausen litt seinere i prosessen.

Og så var det å komme i gang med stekingen. Jeg satte lårene i ovnen først, siden det mørke kjøttet som nevnt (opptil flere ganger) trenger lengst tid. Lårene var selvsagt krydret og smurt, og de ble lagt i langpanne sammen med en kopp med vann. Og inni ovnen med dem. Etter en times tid fant jeg ut at det kunne passe å få kalkunbrystet inn i varmen også. Men vent! Ovnen er jo allerede full av lår! Hva nå? Skal jeg ringe Hellstrøm og be om råd?

Han kan jo virke litt streng, så den sjansen tok jeg ikke. Løsningen ble i stedet å trøkke alt inn i ovnen, og å håpe på det beste. Ovnsdøra gikk igjen med et nødskrik, og den stakkars parterte fuglen lå i hauger oppå hverandre der inne. Så langt, alt vel.

Jeg innvilget meg en bitteliten pause før det var dags for å fikse tilbehør. Denne gangen satset jeg på kokte poteter (lettvint), i tillegg til at jeg valgte å prøve denne erter-greia til Herr Hellstrøm. Og så skulle det lages saus også, så klart. Man lager jo ikke kraft i timesvis for moro skyld heller, gjør man vel?

Det var umulig å oppdrive petits pois i Høljebyen, så jeg satset på at erter er erter, og hadde ikke noe bedre enn vanlige grønne fra frysedisken. Disse skulle varmes i smør (så enkelt!), og deretter iblandes med kokt småløk (koketid 5 min), kokt salat (strimlet, koketid 3 min + avkjøling i isvann deretter) og kokt bacon i terninger (koketid 1 min). Litt mye å holde styr på for en stakkar, der altså.

Og så var det sausen som skulle til pers. Den inneholdt den tidligere omtalte kraften, pluss at den skulle tilsettes en halv flaske Marsala-vin og en dæsj krydder. Marsala-vin gikk heller ikke å oppdrive i Høljebyen, så jeg satset på at Sandemans Portvin ville gjøre samme nytten. Jeg har aldri smakt Marsala-vin, så om jeg har rett i denne antagelsen aner jeg ikke. Men det man ikke vet, har man ikke vondt av.

kalkun1.jpgSå etter sånn omtrent 5 timers kokkelering ble det mat. Kalkunen ble perfekt stekt, om jeg skal tørre å si det selv. Sausen smakte virkelig godt, men gud bedre så mye jobb. Ertene var helt ålreite, men de hadde sikker vært enda bedre med ordentlige petits pois, hva nå det egentlig er for noe. Måltidet ble vellykket det, og alle skrøt over den saftige kalkunen. Men selv er jeg nesten fristet til å slenge hele fuglen i ovnen neste år, for dette var ikke den enkleste veien til rom. Heldigvis ble jeg tørst av alt arbeidet, og vi hadde champagne som var både tørr og gratis (les: Hjorthen hadde vært på polet).

Og om noen har gode tips til lettvint og god kalkun, så tar jeg gjerne i mot!

For de spesielt interesserte kan det nevnes at denne kokkeleringen baserte seg på følgende oppskrift, riktignok med noen tilpasninger:

http://www.artoftaste.no/servlet/side?item=13826§ion=1000000

Life is a firefly

Som nevnt så holder jeg på å videreutdanne meg for tiden. Temaet er fysioterapi for eldre, og det hele dreier seg om deltidsstudier ved den eminente Høgskolen i Oslo. I forbindelse med studiet skal det skrives prosjektoppgave, og den skal i kvalitet og omfang tilsvare en Bachelor-oppgave. Jeg har bestemt meg for å ha fallforebygging som mitt tema, siden jeg en stund har gått med tanker om å få i gang en fallforebyggende treningsgruppe for eldre i kommunen der jeg jobber.

Og siden studiene mine nå krevde et prosjekt, fant jeg ut at det kunne være en god idè å sette disse planene ut i livet. I det siste har jeg derfor vært på leit etter aktuelle kandidater til dette prosjektet mitt, som altså skal bestå av en treningsgruppe for eldre, med fokus på balanse og fallforebygging. Gymsalen vår er ikke så stor, så jeg var i utgangspunktet ute etter å få tak i ca 10 aktuelle kandidater.

Kriteriene jeg hadde for å få være med i gruppa var ikke så strenge, men jeg hadde et ønske om å fokusere på hjemmeboende eldre. Siden det er gruppetrening der deltagerne må kunne følge instruksjon, ønsket jeg også å ha deltagere med rimelig god kognitiv funksjon. Lett hukommelsessvikt er ok, men omfattende demens blir for komplisert inn i denne gruppa. I tilegg var det også et kriterie at deltagerne skulle ha et balanseproblem eller et funksjonsproblem, i en eller annen grad.

For å få tak i kandidater, inngikk jeg et samarbeid med flere andre som jobber i kommunen, blant annet i hjemmehjelpstjenesten og på dagsenteret. Her var det mange gode kandidater, og noen av dem ønsket til og med å være med på prosjektet. En dag befant jeg meg sammen med tre av de aktuelle deltagerne, for å gi dem litt utfyllende informasjon om det som skulle skje i tiden framover. De tre aktuelle var godt voksne kvinner. To av dem var rett over 80, og den siste var godt over 90. Jeg forklarte dem at selve treningen ikke startet opp før i januar, men at jeg ønsket å ta alle inn på en kontroll hos meg før jul, for å undersøke funksjonsnivået deres nærmere.

Den eldste av damene nikket ettertenksomt, før hun med et glimt i øyet sa at hun slett ikke kunne love at hun levde så lenge som til etter jul. “Jeg er jo snart 100 år gammel, vet du”. De to andre var overbeviste om at den eldste nok ville få feire jul dette året også, så sprek som hun var. Men så sa den ene av dem: “Men vi vet jo ikke hva som skjer framover, noen av oss. Enten vi er unge eller gamle”.

Og sånn ble det. I dag skulle nemlig disse tre damene inn til kontroll hos meg. Og da jeg gikk for å hente dem fra venterommet, kunne den ene av kvinnene informere meg om at en av de andre hadde sovnet stille og uventet inn i helga. Og det var ikke hun som var over 90, men derimot en av de andre.

Livet er skjørt. Life is a firefly.

firefly_pin_lg.jpg

Av hensyn til taushetsplikten er enkelte detaljer vedrørende disse brukerne endret fra virkeligheten, uten at det skal ha vesentlig betydning for innholdet i historien