Lighthouse on driftwood

Forrige onsdag var jeg på kurs her i hjembyen, og jeg gledet meg veldig til dette på forhånd. Som mange sikkert har fått med seg, så er jeg busspendler med forholdsvis lang reisevei til jobb. En kursdag i Høljebyen ville derfor være av stor praktisk betydning, i tillegg til at det alltid er kjekt med litt faglig påfyll.

Som busspendler må man tidlig opp om morgenen, og jeg må innrømme at jeg ofte ikke er helt våken før jeg er vel fremme på kontoret. Det meste av morgenrutinen går på autopilot, og noen dager oppdager jeg at jeg har kommet meg på bussen uten helt å huske hvordan det har gått til. Denne faren var til stede på kursdagen også, og onde tunger (les:vaktmesteren) hadde mye moro med å se for seg et scenario der jeg rusler inn på kontoret mitt i Lyskrysset for så å komme på at jeg skulle ha vært på kurs i Høljebyen.

Heldigvis er de onde tungene på jobben av den omsorgsfulle sorten også, og jeg har mer enn en gang blitt reddet av en kaffekopp etter den lange bussturen til jobb. Da får jeg heller ta med på kjøpet at mitt trøtte åsyn noen ganger også kan være gjenstand for visse morsomheter.

Det er rart med det, men busskjøring har en tendens til å gjøre rare ting med utseendet. Det hjelper lite å se fresh og fin ut foran speilet hjemme, for etter den drøye timen på bussen er det ikke til å unngå at frisyren har gått i oppløsning og øynene igjen er fylte av soverusk.

Men tilbake til kursdagen. Jeg våknet selvsagt alt for tidlig den dagen, siden kroppen min er innstilt på at den skal ut og kjøre buss. Dette var i tillegg på en onsdag, og kroppen nektet å godta mine forsikringer om at det var greit å sove litt til. Onsdag er ikke sove-om-morgenen-dag i min underbevissthet, så det var bare å komme seg opp selv om det var mange timer til kursstart. Litt kjedelig å stå opp før strengt tatt nødvendig, men slett ikke ubehagelig å for en gangs skyld ha god tid om morgenen.

Omsider var det tid for kurs, og temaet denne gangen var universell utforming (UU). Universell utforming betyr at produkter, byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler.

En fin tanke synes jeg, og veldig relevant i forhold til mye av det jeg sysler med til daglig. Det var også artig at deltagerne på kurset kom fra så forskjellige områder. Noen var i samme bransje som meg, altså fysioterapi/ergoterapi, mens andre var eksempelvis arealplanleggere, lokalpolitikere og representanter fra brukerforeninger.

Men så var det dette med teori og praksis da. Universell utforming betyr jo i korte trekk at samfunnet bør være slik at det kan brukes av alle, uten at det er nødvendig med spesialtilpasninger. Men selve kurset om universell utforming, se det er en annen sak.

Før det hele begynte fikk vi servert kaffe og rundstykker i foajeen på Idrettsenteret, der kurset ble holdt. Sofaplassene ble raskt opptatt, og jeg ble nødt til å finne meg et bord med tilhørende barkrakk. Jeg satt maten fra meg på bordet, mens jeg funderte på hvordan jeg skulle klare å komme meg opp på barkrakken uten å bli lagt alt for mye merke til. Det er rart med det, men barkrakker er ikke det helt store for Flopsyer som kun måler i overkant av 160 cm på strømpelesten, og som i tillegg ikke er glade i høye hæler. Det å få akterenden godt nok inn på den barkrakken før jeg tok sats og heiv meg ordentlig opp på den var neppe et syn for guder.

Etter kaffe og rundstykker forflyttet vi oss videre inn på et alminnelig konferanserom. Vi er rundt 70 deltagere, og det er lang avstand fra bakerste benk og frem til foreleserne. Etter en kjapp introduksjon om temaet, fra en lovende ung lokalpolitiker, begynner problemene å melde seg.

Representanten for Hørselslaget sliter med å høre det som blir sagt, og han melder raskt problemet til arrangøren. Han spør om det finnes teleslynge i lokalet, for da vil mikrofonanlegget kunne kobles opp mot dette, og mannen vil kunne bruke høreapparatet til å få lyden fokusert. Men neida, det finnes nok ikke, selv om lokalet er splitter nytt og tenkt nettopp til kurs og seminarer. Heldigvis finnes det et lydanlegg med fungerende mikrofon, og selv om dette ikke er ideellt så hjelper det noe.

Og der jeg sitter er det umulig å se nederste del av power point-presentasjonen, siden lap-topen som brukes står elegant plassert midt i synsfeltet. Ikke at det spiller så mye rolle for enkelte av mine kolleger, for avstanden frem til skjermen er uansett så stor at de ikke har sjans til å lese teksten som blir presentert. Var det noen som sa universell utforming, nå også med tanke på syns- og hørselshemmede?

Men jeg skal ikke svartmale. Kurset var innholdmessig både viktig og interessant. Og den manglende tilretteleggingen beviser vel ikke annet enn at nettopp universell utforming er et viktig tema. Og ikke minst en stor utfordring!

24 Comments »

Noen ganger er jeg skikkelig håpløs. Slik som akkurat nå. Jeg vet at jeg ikke har tid til særlig mye mer enn jobb og familie, men likevel klarer jeg ikke å si nei når folk ber meg om en tjeneste. Og ikke bare det, jeg kan til og med finne på å ta på meg oppdrag jeg egentlig ikke har tid til, fordi det i utgangspunktet høres ut som en morsom ting å gjøre. Dette er lite lurt, særlig i og med at jeg er såpass samvittighetsfull og ordentlig at jeg stort sett fullfører det jeg har tatt på meg.

Så nå sitter jeg her da, på fyrtårnet mitt. Neddynget i mer eller mindre hyggelige og tidkrevende oppgaver, og så travel at jeg nesten ikke klarer å følge med på det som skjer, hverken på nett eller ute i den virkelige verdenen. Og sånn som ståa har vært i det siste, er det nesten like greit å være innelukket i sitt eget lille univers, kanskje?

Men tilbake til navlebeskuingen. Man er da en vaskeekte blogger, ikke sant? Her er en liten oppsummering av lure og mindre lure ting jeg har tatt på meg i det siste:

- Jeg har takket ja til å være veileder for en ung og lovende fysioterapeutstudent i 3 uker. Det er egentlig en hyggelig oppgave, men samtidig er det litt slitsomt å ha “haleheng” hele tida. Jeg er vant til å styre arbeidsdagen min selv, og merker at jeg blir bittelitt paranoid av å måtte si ifra når jeg skal på toalettet, for å slippe å måtte ha studenten med meg dit også. Det skulle ha tatt seg ut.

- Jeg har på mystisk vis blitt tillitsvalgt for den lokale fysioterapeutforeningen. Mystisk vis= ingen andre ville ta det på seg, og jeg lar meg lokke i fella. Fella= “det er ikke så mye arbeid, og om du tar det nå, så må noen andre ta det på seg neste gang”. Neste gang= neste årtusen. Men jeg skal ikke klage, for som tillitsvalgt får man innblikk i mye rart. Man får delta på høytidelige møter med selveste Rådmannen, og man får delta på kurs i arbeidsmiljøloven. Oh, the excitement!

-Jeg har påtatt meg å finne på noe morsomt i anledning grandonkel O sin store dag (80 år, hipp hurra!) i mai. Jeg satser på at han ikke leser denne posten, siden han ikke har PC. Skjønt jeg føler meg ikke trygg, for sist jeg var på besøk der lå han på gulvet og monterte ny digital tuner. Men altså, jeg har egenhendig klart å foreslå at det kunne være morsomt å lage en liten bilde-kavalkade til bursdagen hans, siden det skal være stor feiring og over 50 gjester. Så nå sitter jeg her da, med en pose gamle bilder, en sliten scanner og en masse dårlige ideer. Dette var kanskje ikke det smarteste oppdraget jeg har funnet på, og særlig siden jeg heller ikke liker å skulle holde presentasjoner for større forsamlinger. Slekt eller ikke slekt.

Og når jeg nå har skrevet det hele ned, virker det så lite og ubetydelig. Likefullt har jeg gått på jobb uten niste og med t-skjorta på vranga i dag, så jeg tror det er på tide å roe ned tempoet. Heretter blir det bare fjaseblogging og bokanmeldelser, og nix mer veldedighet. Trur eg.

22 Comments »

Tana French: Skogen

Tana French var et nytt bekjentskap for meg, og litt kjapp googling kunne fortelle at hun er irsk, har egen webside og at hun er utdannet skuespiller. Skogen er debutboka hennes, og den har så langt fått mye bra omtale. Oversatt til norsk er den også, og til meg kom den i pocketutgave fra Høljebyens Narvesen- butikk.

Handlingen forgår i to ulike tidsrom. Den første delen skjer i 1984, hvor vi blir kjent med de tre barna Adam, Germaine og Peter. De er ute og leker i en skog som ligger like ved boligstrøket de bor i. Det er sommer, og alt er ved sin vante gang. Men denne kvelden skjer det noe fryktelig. Barna kommer ikke hjem igjen som vanlig når det blir mørkt, og det blir satt i gang en leteaksjon. Til slutt finner noen Adam, tilsølt av blod og ute av stand til å redegjøre for hva som har hendt. Peter og Germaine blir ikke funnet, og ingen aner hva som egentlig har skjedd med dem.

Så gjør handlingen et hopp fram til nyere tid. Adam er nå voksen, og han jobber som politietterforsker. Han har tatt i bruk mellomnavnet sitt, Rob, for å unngå å bli assossiert med det som skjedde i 1984. Han fungerer tilsynelatende bra, men husker fortsatt ingen detaljer fra hendelsen i skogen. Så skjer det igjen, arkeologer på jobb kommer over liket til den tolv år gamle Katy Devlin i den samme skogen. Adam og partneren Cassie blir satt på saken, og utover Cassie er det ingen i politiet som kjenner til Adams forhistorie.

Dette er en bok jeg ikke riktig ble helt klok på. Den begynte friskt og fint, men etter en stund synes jeg historien druknet i prat og kunstig dialog. Adam framstår i mine øyne som litt irriterende og teit, og ikke minst uprofesjonell som setter i gang å etterforske en sak som kan vise seg å ha sammenheng med hans egne opplevelser tjue år tidligere. Men heldigvis holdt jeg ut, for i siste halvdel tar boka seg kraftig opp. Tana French kan nok ett og annet om psykologi, for måten hun portretterer en psykopat på, er rett og slett imponerende. Slutten er også litt fiffig, selv om jeg kan tenke meg at noen vil kunne føle seg en smule snytt akkurat av den.

Skogen er en ålreit krim, men den hadde vært enda mye bedre om den ikke var så fryktelig pratsom og intetsigende i deler av første halvdel. Psykologisk er den imponerende, så det er nesten litt synd at intensiteten ikke holdes like godt oppe hele veien.
Cormac McCarthy: Blood Meridian, or the evening redness in the west

Cormac McCarthy er en gammel kjenning, og jeg har tidligere lest “All the pretty horses”, “No country for old men” og “The Road” av ham. Fine bøker alle sammen, og særlig “The Road” gjorde stort inntrykk på meg, med sin apokalyptiske dysterhet. Dyster er i grunnen et godt ord for å beskrive McCarthy, og denne boka her er heller intet unntak.

Blood Meridian kom i 1985, og er av mange regnet som McCarthys beste. Det er en slags western/ episk roman, og handlingen er lagt til grenseområdet mellom USA og Mexico på midten av 1800-tallet. Historien har fokus på den navnløse unge mannen “the kid”, som et stykke ut i boka slår seg sammen med Glanton-gjengen, som har som oppdrag å drepe indianere. Gjengen ledes av den voldsglade John Glanton, og med seg har han en broket forsamling med mer eller mindre hardbarkede typer. Viktigst av dem alle er Judge Holden, en diger mann uten kroppshår, men med tilnærmet overmenneskelige evner. Holden ser på seg selv som dommer over alt levende, og han er ingen mild mann.

Glanton-gjengen legger i vei for å drepe indianere, men begynner etter en stund å ta livet også av tilfeldige landsbyboere og andre de treffer på veien. De utvikler seg til å bli en slags lovløs militærgruppe, som turer frem etter eget forgodtbefinnende. De havner i stadige oppgjør med andre, og stien deres er fylt av vold og dævelskap. Mot slutten oppstår det også indre stridigheter, og det går ikke like godt med alle.

McCarthy er som sagt en ganske så overskyet forfatter, og dette er en bok mange misliker fordi den er så voldelig. Og ja, det er den så absolutt. Historien er gjennomsyret av vold, og det meste av den er ganske grafisk skildret. Og akkurat det kan det kanskje være greit å være klar over på forhånd. Dette er ikke en bok for de “lettskremte”, og selv om jeg ikke bekjenner meg til dem, må jeg innrømme at noen av scenene var direkte kvalmende. Men volden har sin funksjon i boka, den føles aldri påtatt og unødvendig. Samfunnet som beskrives var jo nettopp slik, preget av den sterkestes rett og av lovløse grupperinger på indianer-jakt.

Klarer man å holde ut med volden, får man en praktfull lesesopplevelse. Språket til McCarthy er kompakt og poetisk (som alltid), og figurene han skapes føles helstøpte og menneskelige, med et mulig unntak for Judge Holden, som mer eller mindre blir portrettert som en slags udødelig djevelskikkelse

Dette er rett og slett en praktbok, og den anbefales på det sterkeste. Kanskje særlig for dem som er litt interessert i western-kultur, eller som på annet vis liker litt episke romaner. Det er uansett en sterk historie dette, og den er litt i samme ånden som “The Road”. Jeg leste boka på engelsk, og må innrømme at jeg ved flere anledninger fikk satt engelsk-kunnskapene mine på prøve. McCarthy er ikke alltid så lett tilgjengelig, så skal man lese denne på engelsk, vil jeg anbefale at det gjøres i et litt rolig tempo. Språket er litt bibelsk, og dessuten så konsist at det er fort gjort å lese for fort, og dermed gå glipp av sammenhengene i historien.

Jeg kunne sikkert sagt mer, for dette er en kompleks historie. Andre har heldigvis tatt seg bryet med å utdype, og boka har blant annet sin egen wiki-artikkel.

6 Comments »

I torsdagens utgave av Aftenposten sto det en tankevekkende artikkel om dette med sorg i forhold til sykmelding. Artikkelen inneholdt en samtale med en dame som heter Liv Solveig Einan, som for fire år siden opplevde at sønnen tok livet av seg. Dette var selvsagt en vanskelig situasjon for Liv Solveig Einan, og hun maktet ikke å gå tilbake til jobben sin like etter begravelsen. Hun oppsøkte derfor lege, og ba om å få en sykmelding. Da fikk hun fortalt at det traumet hun hadde opplevd, ikke egentlig var nok til å få sykmelding. For å få sykmelding, gav legen henne en konkret og fysisk diagnose (en lidelse hun hadde hatt tidligere), selv om dette ikke var reellt i forhold til den situasjonen hun var i.

Liv Solveig Einan syntes det var tøft å høre at hun som sørgende ikke hadde rett til sykmelding, og hun får støtte også fra legehold. Styremedlem i Allmennlegeforeningen, Kjartan Olafsson, mener at det bør ses nærmere på dagens ordning. I Sverige er de nemlig i gang med å utrede temaet, etter at lege og forfatter Stefan L. Holm har startet en tilsvarende debatt.

Slik systemet er i dag, er det nemlig ikke mulig for legene å sykmelde sørgende mennesker uten å konstruere en annen diagnose. Det blir dermed opp til hver enkelt lege hvordan regelverket tolkes (eller rettere sagt, omgås), og hvilke diagnoser man setter i stedet for sorg. Det vanligste er å bruke “depresjon” eller “posttraumatisk reaksjon”, men det er heller ikke uvanlig at det, som i Liv Solveigs tilfelle, settes en fysisk diagnose uten tilknytning til det som egentlig er problemstillingen.

Og problemstillingen er dessverre gjenkjennelig. Vi var mange runder hos fastlegen etter at vi mistet Thomas i 2006. Jobb var ikke mulig for noen av oss de aller første ukene, og vi trengte derfor sykmelding. Legen var både forståelsesfull og hyggelig, og vi opplevde det ikke som vanskelig å få hjelp med sykmelding. Men jeg husker at han var litt beskjemmet over at han ikke kunne skrive “sorgreaksjon” på sykmeldingen, og han tok seg tid til å forklare hvorfor. Jeg syntes det var litt rart, men var mest av alt glad for å bli forstått. På sykmeldingen ble det derfor stående noe sånt som “depresjon etter traumatisk hendelse”. Det var helt greit for meg, jeg har aldri vært spesielt redd for psykiske diagnoser, og den sykmeldingen hadde jeg ikke overlevd uten. Jeg hadde takket ja uansett hva som hadde stått på den.

Men bør det være sånn? Hvorfor er det ikke “godt nok” å være i sorg? Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at sorg bør innføres som diagnose, rett og slett for å gi et signal om at det er greit å være i sorg, og at det er greit at det kan være vanskelig å jobbe like etter å ha opplevd noe så traumatisk som det å miste et barn.

Dessverre er nok ikke alle enige med meg. Divisjonsdirektør i Sosial- og helsedirektoratet, Ellinor F. Major, har en annen oppfatning. Hun mener at sorg ikke bør være en diagnose, og at det å gjøre det til det vil være med på å sykeliggjøre normale reaksjoner. Hun får støtte av Olav Gunnar Ballo (SV), som går hardt ut og sier at sorg ikke er noen sykdom. Han mener at det ikke er snakk om sorg dersom man ikke klarer å gå på jobb etter de tariff-festede sykedagene, men derimot en depresjon.

De uttalelsene synes jeg tyder på manglende kunnskaper om sorg som prosess. Jeg synes også det virker som han ikke skjønner hvor annerledes det er å miste et barn enn det er å miste en eldre pårørende. Visst kan det være trist når gamle foreldre og besteforeldre dør, men jeg tror det for de aller fleste er lettere å akseptere sånne dødsfall. Det er trist, men det er kanskje ikke så overraskende? Og dermed ikke like traumatisk?

Jeg er altså uenig med Ballo, og jeg er uenig med Sosial- og helsedirektoratet. Jeg synes sørgende foreldre og andre som opplever en så sterk sorg at de ikke kan klare å gå på jobb med en gang, bør kunne få sykmeldingen de trenger- og det uten at legen må til å konstruere diagnoser. Man kan jo føle seg uglesett av mindre.Ved å konstruere diagnoser, mister man dessuten en hel del informasjon om dette med sorg og sykmeldinger. Statistikk på området kunne vel også ha en viss verdi?

Egentlig er jeg litt oppgitt over det voldsomme fokuset på diagnoser. Jeg skulle ønske helsevesenet begynte å fokusere mer på funksjon i stedet. Diagnoser er “sekkebegreper”, og variasjonen i funksjon kan være enorm blant mennesker med samme diagnose. Se f.eks på Cerebral Parese. Det rommer mennesker som har så små lammelser at det ikke er synlig. Og det rommer multihandicappede mennesker, som hverken kan gå eller ta til seg mat på egen hånd. Har disse menneskene de samme behovene? Jeg tror nok ikke det.

Mitt råd vil derfor være: Ja, la sorg få bli en egen diagnose, om det er det som skal til. Jeg tror ikke det er med på å sykeliggjøre sorg. De aller fleste mennesker er interesserte i å vende tilbake til arbeidet sitt, selv om de har opplevd å miste et barn. Det at sorgen blir en gyldig sykmeldingsgrunn, forandrer ikke sorgbearbeidingen, og det forandrer neppe lengden på sykmeldingen heller.

Lege og pasient skal uansett sammen komme frem til når det passer å begynne i jobb igjen, og den biten tror jeg de klarer å få til, uavhengig av hvilken diagnose som står på papiret. Men det å få aksept for at sorgen gjør det vanskelig å jobbe, mener jeg er viktig. Heller det enn at legen må finne på omskrivinger for å få lov til å hjelpe med en sykmelding.

*Oppdatering 25.03.08*

Jeg kom over dette intervjuet i Aftenposten, som jeg også anbefaler dere å lese.  Kjartan Olafsson er forøvrig Høljeby-beboer han også, så her i byen er vi tydeligvis skjønt enige

47 Comments »

Noen av oss synes fortsatt kvinnedagen har sin funksjon, og jeg vil benytte anledningen til å ønske mine lesere til lykke med dagen!

Jeg anbefaler alle å stikke innom temabloggen 0803. Den finner dere ved å gå inn på Sonitus, eller ved å følge denne lenken. Mitt bidrag til prosjektet finner dere her.

God lesning, og ha en fortreffelig dag!

No Comments »

Siden jeg ser ut til å opprettholde min nye tradisjon med å skrive litt mer om hver bok, blir det bare plass til to bøker i denne runden av Bokhjørnet også. Her følger dagens utvalgte:

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Johan Harstad er et relativt nytt bekjentskap for meg, men jeg umiddelbart fascinert at tittelen på denne boka da jeg kom over den i den lokale bokhandelen. Jeg kikket derfor på den noen ganger, men endte alltid opp med å sette den tilbake igjen i hylla. Hvorfor vet jeg ikke helt, men jeg tenkte antageligvis at den var alt for tjukk, og dermed kanskje ikke fullt så morsom som tittelen skulle tyde på. Men etter en stund dukket boka opp igjen i bevisstheten, mye takket være at den ble frontet som Bokliv-tilbud til 79 kroner. Gjerrig, hvem jeg? Så absolutt, og det verste av alt er at jeg til og med fikk Hjorthen til å kjøpe den til meg. Jeg skammer meg, men bare bittelitt.

Tittelen på boka refererer til astronauten Buzz Aldrin, som ble nummer 2 på månen, og som dermed havnet i skyggen av førstemann, Neil Armstrong. Bokas hovedperson er den unge mannen Mattias, som kom til verden samme dag som Buzz Aldrin satte pailabbene på månen. Månelandingen er dermed med på å prege barndommen hans, og også som voksen identifiserer Mattias seg med den godeste Buzz. Mattias lever nemlig en ganske anonym tilværelse, og er tilsynelatende godt fornøyd med det. Han ønsker ikke å stikke seg fram fra mengden. Han har fast jobb som gartner, han har leilighet i Stavanger, og han har samboer på n`te året. Alt ser ut til å være bare fryd og gammen.

Men selvsagt er det ikke det, og i så fall hadde det neppe blitt en så lang historie ut av det. En dag kommer nemlig samboeren og sier til Mattias at hun ikke vil være sammen med ham mer. Og like etter dette går gartneriet han jobber på konkurs. Tilværelsen er i fri flyt, og han hiver seg på en tur til Færøyene sammen med en kompis, som skal på turnè med bandet sitt. Fremme på Færøyene kollapser universet til Mattias ytterligere. Alt svartner for ham, og når han våkner opp igjen befinner han seg i et busskur midt ute i ødemarka. Her blir han plukket opp av en mann ved navn Havstein, som til alt overmål viser seg å være en lege som driver en etterverns-institusjon for psykiatriske pasienter. Han tar med seg Mattias dit, og vi føler ham og de andre sliterne videre i historien.

Dette er altså en lang og omfattende historie, om en ung mann som har mistet litt av fotfestet i tilværelsen. Personlig synes jeg det var forfriskende å møte på en litt tafatt ung mann, litteraturens verden er ikke akkurat dominert av slike. Mattias er sympatisk og hyggelig, men også til tider irriterende og passiv. Med andre ord en ganske helstøpt karakter. Jeg har også vært på Færøyene (en god stund siden, riktignok), og det at handlingen var lagt dit gav boka en ekstra dimensjon for meg. Så nå vet jeg hvor jeg har lyst på ferie ved en seinere anledning.

Boka er som sagt veldig tjukk, og historien hadde etter min mening tjent på en litt strammere redigering. Men Johan Harstad bobler over av ord, og han skriver bedre enn de fleste. Og det til tross for at han til og med er yngre enn undertegnede ;-). Alt i alt syntes jeg dette var en god bok, og jeg kommer nok til å lese hans nyeste (Hässelby) også, når anledningen byr seg.

Andre har også skrevet om denne boka, blant annet Mihoe og Leselistami.

Elizabeth George: Før skuddet falt

Krimdronninga Elizabeth George har skrevet mange bøker, og jeg mener at jeg har lest dem alle sammen. Og selv om George er amerikansk, foregår handlingen i bøkene hennes i England. Dette er med andre ord tradisjonell engelsk krim, og i følgetong-stil med parhestene Thomas Lynley og Barbara Havers på stadig jakt etter drapsmenn. Det har blitt mange utgivelser etter hvert, og som så mange andre har jeg latt meg sjarmere av den kjekke Lynley, og ikke minst latt meg imponere og nikke gjenkjennende til den alminnelige og litt slitne Havers. Hvem kan unngå å like en dame som alltid har krøllete klær og som spiser potetgull til lunsj? Ikke jeg i hvert fall

Til tross for at George har skapt et flott detektiv-par, er kvaliteten på bøkene ujevn. Og særlig i det siste synes jeg at slitasjen begynner å bli merkbar. Bøkene har hatt en tendens til å bli i overkant lange og repetitive, og jeg har også enkelte ganger reagert på det som tilsynelatende er en litt nedlatende holdning til vanskeligstilte grupper i samfunnet.

Og kanskje er det akkurat denne typen kritikk som gjør at George nå kommer med en slik bok. Dette er nemlig ikke en tradisjonell Lynley & Havers- krim. I denne boka får vi nemlig det som er foranledningen til drapet på Lynleys gravide kone (skjer i den foregående boka, som heter “Ingen var vitne”). Drapet blir begått av den unge Joel, og her får vi vite det meste om hvilken bakgrunn han kommer fra. Og det er ikke lystig lesning.

Joel har det nemlig så vanskelig som det går an. Foreldrene er henholdsvis død og innlagt på psykiatrisk institusjon, og i starten av boka bor Joel og søsknene Ness og Toby hos sin bestemor. Bestemora finner så ut at hun vil flytte tilbake til Jamaica, og hun later som om ungene skal være med henne. Men i stedet for å ta dem med seg, dumper hun dem hos sin datter (og dermed ungenes tante) i London. Tanta gir dem husrom, og prøver å skape en tilværelse for dem selv om de på ingen måte tilhørte hennes planer og ønsker for fremtida. Men hun bor ikke i guds beste strøk, og det er ikke lett for de tre nyankomne å skape seg et liv i lokalmiljøet. Der er det gatas lover og regler som gjelder, og ikke minst har narkobossen Blade en finger med i det meste som skjer.

Først av alt vil jeg si at det er et sympatisk trekk av Elizabeth George å skrive en slik bok. Jeg har som nevnt opplevd henne som nedlatende og overforenklende med hensyn til fattigdom og problemene den medfører. Den opplevelsen har nok andre også hatt, og jeg kan tenke meg det er på bakgrunn av slik kritikk at hun nå har valgt å gå i dybden på en slik problemstilling. Hun skriver godt om den dysfunksjonelle familien til Joel, men innimellom får en inntrykk av at hun egentlig ikke kjenner så veldig godt til gatemiljøet i London. Noe av dialogen føles litt kunstig. Boka er også mer interessant enn den er spennende, i og med at den forrige utgivelsen røpte hvordan det gikk med Joel til slutt. Det tar vekk litt av spenningen, synes jeg.

Dette er altså en helt ålreit bok om et viktig tema, men jeg kan tenke meg at blodfansen vil bli skuffet over dette ikke er en tradisjonell krimbok. Og siden Lynley og Havers også er mer eller mindre fraværende, får vi ta med et bilde av dem her til slutt.

10 Comments »

Den forrige posten min var så tankefull at det nesten ble litt for mye av det gode, så her kommer en liten pausefisk for å rette opp inntrykket. I korte trekk er dette en kjapp oppsummering av en av de mange merkelige samtalene som kan oppstå i mitt nærmiljø. Enjoy!

Mammaen til Flopsy og Lillesøster, med stemmen full av forventning: Vet dere hvem han som er i den Storebrand-reklamen ligner på?

Lillesøster: Hvilken reklamefilm mener du?

Mammaen: Jo, den med han mannen som snakker om livsforsikringer vet dere. Han som jobber i bank altså, det er ikke disse skuespillerne jeg mener.

Flopsy: Tenker du på Knut Dyre Haug?

Mamma: Ja, det er det vel kanskje han heter. Han har litt sånn krøllete hår

Lillesøster: Ja, han heter nok det. Veldig effektive reklamer det der, tror jeg. Stemmer med alt jeg har lært om markedsføring, og det er ikke lite..haha!

Mamma, litt utålmodig nå: Jo jo, men la meg nå komme med poenget mitt da!

Flopsy: Vær så god, vi venter i spenning…

Mamma, med litt intens og selvrettferdig mine: Jo, han ligner på Fridtjof Wilborn! Kliss lik!

Flopsy (til Lillesøster): Begynner det å bli litt vel lenge siden forrige synstest nå eller?

Lillesøster: Jupp, tenker det.

*For ordens skyld, bildet oppe til høyre er av Knut Dyre Haug, og det under her er av Fritjof Wilborn. Sånn i tilfelle noen skulle komme til å dele enten persepsjon eller brillestyrke med mitt moderlige opphav. *

*Oppdatering: Etter posting tikket det inn en SMS på mobilen min, med mamma som avsender og følgende innhold: Dei var likare i reklamen…

20 Comments »

I det siste har jeg tenkt en del på jobben min, og på hvordan det påvirker meg å jobbe med alvorlig syke og, noen ganger, døende mennesker. Og når jeg så denne bloggposten hos Lin, hvor hun sier noe om de sterke følelsene som kan oppstå i arbeid med mennesker, fikk jeg lyst til å skrive noen ord om dette her på min egen blogg.

Jeg tenker nok generelt sett mye på dette med døden. Det har nok med at jeg ser den ganske ofte. Om ikke direkte, så lusker den rundt dørene på kontoret mitt. Det er også en konsekvens av å ha opplevd det verste, å ha mistet den umistelige. Når sånt skjer, faller bunnen ut av livet, og det blir vanskelig å finne troen på at livet er en lystig affære. Man vet bare så alt for godt hvor skjør tilværelsen er.

Men tilbake til jobben igjen. Som kommunefysioterapeut (langt ord!) jobber jeg med de dårligste, de eldste og de sykeste. Et av kriteriene for å få hjelp fra vår tjeneste, er at man ikke kan reise til et fysikalsk institutt og få behandling der. I tillegg til at vi har ansvaret for å skaffe til veie hjelpemiddel, tilpasse bolig til funksjonshemmede, følge opp beboerne på sykehjemmet og den slags. Jeg jobber altså i all hovedsak med mennesker som har kroniske sykdommer, med mennesker som har store funksjonsvansker og med mennesker som av ulike grunner strever med å klare seg hjemme i hverdagen sin. Og sist, men ikke minst: jeg jobber med mennesker som snart skal dø.

Det siste er noe av det aller vanskeligste, og noe av det som krever mest av meg- både som profesjonell fagutøver og som menneske. Men det er faktisk også en situasjon med potensiale, om enn ikke i ordets vanligste betydning. Jeg kan selvsagt ikke utføre mirakler. Jeg kan ikke helbrede krefttilfeller, og jeg kan så absolutt ikke redde verden. Men jeg kan være der. Jeg kan tilrettelegge, sånn at de siste månedene og ukene og dagene blir så bra som de kan bli, og at den syke og de pårørende slipper å bruke unødvendige krefter på praktiske problemer som vonde madrasser og lite funksjonelle badekar.

Ofte opplever jeg at døden kan være vel så vanskelig for de pårørende å forholde seg til som for den døende selv. Og det er kanskje ikke så rart. Det er vondt å se sine kjære lide, og mange har behov for å ha noen å snakke med. Noen som tar dem og deres behov på alvor, og ikke minst, som kan forsikre dem om at de gjør så godt de kan- og at de ikke kan bebreides, hverken for det de har gjort eller det de ikke har gjort.

Rett etter jul hadde vi en opprydning i arkivskapet vårt på jobben. Formålet var å plukke ut mappene til de døde brukerne, da det var bestemt at disse skulle oversendes kommunens store fellesarkiv. I og med at vi ikke hadde gjort dette før, dreide det seg om ganske mange mapper. Jeg vil anslå at det var omtrent 100 stykker, og de skulle påføres morsdato (dødsdato), alfabetiseres og legges i egne bokser.

Så der satt jeg da, med 100 mapper foran meg, og en jobb å gjøre. Jeg kikket på mappene, og tenkte på hvor mange av navnene som var kjente. Etter 6 år på samme arbeidsplassen har jeg hatt kontakt med mange mennesker, og en hel del av dem har falt fra i løpet av årene som har gått siden min første arbeidsdag i 2002. Noen av navnene fikk meg til å smile, for bak navnene skjulte det seg søte og morsomme mennesker. Humørspredere, spreke 100-åringer, vennlige sjeler. Andre navn hadde andre assossiasjoner. Noen av dem husker jeg som svært syke, og mest av alt slitne og lei av å kjempe mot en stadig sterkere sykdom.

Og sånn tenker jeg at det må være å jobbe med mennesker. Pasienter er like forskjellige som andre mennesker, og det er umulig å ha en slik jobb uten å bli påvirket av dem man treffer på sin vei. Det er ikke uprofesjonelt å føle. Det er heller ikke noe mål å være upåvirket og følelsesløs, jeg tror ikke det er mulig å gjøre en god jobb for andre uten å ha et snev av empati i kroppen.

Jeg tenker at det som gjør oss til profesjonelle, er evnen til å bearbeide disse følelsene, og å gå videre til tross for sterke opplevelser underveis. Å være profesjonell er å lære av sine erfaringer, og å se fremover. De døde pasientene kan i mange tilfeller være med i bevisstheten, men de må ikke få ta plassen til de levende.

Det var dagens sentimentale hjertesukk herfra. Og for ikke å virke alt for prektig, så kan jeg godt innrømme at det hender jeg blir både oppgitt og irritert over pasienter også. Og da er det å være profesjonell særdeles viktig, slik at man ikke lar egen motvilje føre til at vedkommende får dårligere oppfølging enn de burde ha.

28 Comments »

Hjorthen er min bedre halvdel, og han er på veldig mange måter en bra fyr. Men for å være helt ærlig, så er han litt kulinarisk underutviklet. Eller, jeg overdriver kanskje litt, for sannheten er den at han har utviklet seg en del de siste årene. Jeg har bedrevet et omfattende rehabilteringsarbeid (jeg kan jo den slags), og nå spiser han faktisk andre ting enn hamburgere, tørre brødskiver og fiskeboller. I starten forsøkte han å unngå all mat som enten hadde a) smak eller b) lukt. Begge deler i kombinasjon var ikke bra, og hadde det vitaminer i tillegg, så var det best å sky det som pesten.

Det har helt sikkert vært en tøff prosess for ham, for her på vestlandet spiser vi jo allskens avfallsprodukter, som innmat, sauehoder og sjømat. Den slags er ikke lett å forholde seg til for en stakkars matvegrer, men han har tatt utfordringen på tilnærmet strak arm.

Det vil si, vi har utviklet en intern, kulinarisk skyttergravskrig. Jeg erter ham for manglende smaksløker, og ler av at han kun spiser Norvegia eller kokt skinke på brødskivene sine (Skal han være riktig fantasifull spiser han Norvegia og kokt skinke på samme skiva, hoho), og han forsøker å hevne seg etter beste evne. Og hvordan gjøres så det? Joda, ved å gå i butikken og kjøpe det ekleste han kan tenke seg, for så å gå hjem og forære matvaren til meg. Gjerne med en litt tilbakelent kommentar, som for eksempel:

“Kjøpte noe pålegg til deg i butikken jeg. Blekksprut-ringer i olje, regnet med du ikke hadde smakt det før. Men du spiser jo alt, så det går vel bra?”

Og stakkars meg, jeg kan jo ikke godt innrømme at jeg har lite lyst på pålegg av typen blekksprut, fiskelever, Banos og Sunda. Så jeg later som jeg er helt uaffektert, og svarer:

“Det passet bra, jeg er vel nesten tom for pålegg nå. Og det er vel på tide med lunsj?”

Jeg vet at jeg ikke slipper unna, så det er like godt å ta tyren ved hornene. Blekkspruten blir lagt på skiva, etterfulgt av et høyt Nam!, mens jeg tygger så fort jeg klarer. Aller best er det å ha mye drikke tilgjengelig også, i tilfelle maten smaker så ille at den setter seg fast i ganen.

Heldigvis har Hjorthen begrenset hukommelse, så jeg trenger som regel ikke lide meg igjennom mer enn ett måltid med det fæle pålegget. Fælt pålegg har det nemlig med å forsvinne etter en stund, selv om det ikke blir spist. Hemmeligheten er å gjemme det ekle pålegget bak det gode pålegget, og helst lenge nok til at det ekle pålegget går ut på dato og må kastes. Verre er det ikke.

Med årene har denne krigen roet seg litt. Hjorthen er ikke lenger så redd for normal mat, og det blir færre og færre ekle produkter igjen som han ikke har prøvd ut på meg. Så egentlig trodde jeg at jeg var trygg nå. Faktisk så trygg at jeg tok sjansen på å skryte over at jeg liker alle typer sjokolade. Resultatet av det utsagnet? Joda, Hjorthen går i butikken og kommer resolutt tilbake med de tre ekleste sjokoladene han kan tenke seg. Og nå har jeg tygget og tygget, og er klar for å dele opplevelsen med dere. Selv ekkel sjokolade er til for å deles, ikke sant?

Mandelstang:

Dette er en kjempegammel sjokolade, produsert første gang for millioner av år siden. Den er sannsynligvis gått ut på dato også, for hvem er det egentlig som kjøper Mandelstang i våre dager? Innpakningen er gjennomsiktig og lite pen, og sjokoladen passer nok best i en handlekorg som også inneholder kneipp, lynghonning og kamferdrops.

Men tilbake til selve sjokoladen, om man kan bruke et slikt ord. Mandelstangen er tredelt. Ytterst er der et lag med noe som ser ut til å være hakkede mandler. Mandler er ålreit, så ingen fare så langt. Under dette laget befinner det seg et kjempetynt lag med mørk sjokolade. Og så kommer vi, bokstavelig talt, til problemets kjerne. Det innerste laget er en slags hvit, litt seig masse. Smaken er udefinerbar, kanskje litt marspian-aktig, kanskje noe helt annet. Godt er det ikke, og etter at jeg har trykket i meg en hel Mandelstang er jeg veldig kvalm.

Lohengrin:

Etter Mandelstangen trengte jeg en dags pause før jeg gav meg i kast med Lohengrinen. Dette er også en eldgammel sjokolade med traurig utseende. Den har fasong som et hundebein, og består av mørk sjokolade som er fylt med en slags flytende fyll. Heldigvis smaker den vesentlig bedre enn Mandelstangen. Faktisk er ikke denne så verst, utseendet til tross. Jeg tror jeg og Lohengrin kunne blitt tilnærmet gode venner, særlig i selskap med en god kaffekopp og en knirkete gyngestol. Sjokoladen er nesten litt konfekt-aktig. Det vil si at den er veldig søt og klissete, og den er best i små doser.

Siden Lohengrinen ikke var så verst, spiste jeg opp halve sjokoladen før jeg gikk videre til siste kandidat:

Smil med mintsmak:

Uheldigvis har sjokoladeprodusentene en hang til å mishandle bestselgerne sine i blant. Det gjøres ved å produsere såkalte spesialutgaver, som kun selges i en kort periode. Den korte perioden er akkurat lang nok til at folk kjøper produktet av ren nysgjerrighet. Som regel smaker det så fælt at det ikke blir værende så lenge på markedet, og når alle har fått smakt seg ferdig, forsvinner den vonde sjokoladen igjen. Mission Accomplished.

Jeg er ikke så kjempeglad i sjokolade med mintfyll i utgangspunktet, så sjansen for at jeg skulle like denne var nokså små. After Eight er godt i små doser, og det samme er Fazer Mint. Men denne var bare vond. Mintsmaken er så sterk at den kveler sjokoladesmaken. Jeg tror det ville vært bedre med mint i kombinasjon med en mørkere type sjokolade. Melkesjokoladen i Smil blir for mild, og passer ikke til minten i det hele tatt. Urk!

47 Comments »

I det siste har jeg forsøkt å jobbe litt mer med slektsforskningen min. Og før gjespingen deres tar helt overhånd, vil jeg bare si at denne posten ikke egentlig handler så mye om akkurat det. Jeg innser jo at slektsforskning ikke er det kuleste i verden for andre å lese om. Jeg tipper at den slags bloggposter til og med har lavere status enn katteblogging, om enn ikke for meg, som er glad i både forfedre og pelsdyr.

Men hvis dere bare holder ut litt til, så skal jeg komme til temaet. Jeg har nemlig lyst til å si noe om navn. De siste dagene har jeg sittet ganske mye og bladd i de lokale kirkebøkene, som forøvrig er utlagte i sin helhet på nett. Og noe av det morsomste jeg vet om er å se hva folk kalte avkommet sitt i hine hårde dager. Navn er både mote og tradisjon på en gang, og det er artig å se hvordan navnebruken har endret seg fra generasjon til generasjon.

Jeg vet ikke hvordan dere har det, men jeg har i alle fall en tendens til å aldersplassere mennesker etter hva de heter. Særlig hvis jeg ikke vet noe annet om dem. For eksempel på jobb. Der har vi en blå perm som vi bruker til å sette inn nye henvendelser i. Vi har et eget skjema som vi fyller ut når folk tar kontakt, og med mindre det er noe akutt de trenger hjelp til, så må de vente litt på tur. Da ligger saken deres på vent i den blå permen. Hver uke går vi så igjennom denne permen, og fordeler de nye henvendelsene til den eller de av oss i avdelingen som har ledig kapasitet. Og plukker jeg ut et skjema som for eksempel omhandler en Aslaug, vil jeg se for meg en litt eldre dame, kanskje født på 1920-tallet en gang. Er det derimot en Bjørn som trenger vår assistanse, ser jeg for meg en mann som er hakket yngre enn Aslaug. Jeg ville tippet at han var pluss-minus 60, altså født i tida rett etter krigen. Linda er derimot født på 70-tallet, Kim Andrè på 80-tallet og Angelica er mest sannsynlig en temmelig fersk verdensborger.

Dette stemmer veldig ofte, men selvsagt ikke alltid. Navnemoten går i bølger, men det vil alltid være noen som går mot strømmen, og som velger andre navn enn de som er “tidsriktige”. Det hender at Aslaug er 30 i stedet for 80, men det er ikke så ofte. Navnebølgene er nemlig ganske sterke, og mange av oss blir nok påvirket av dem. Mange tenker nok at de ønsker å velge et navn som er moderne, og som ikke skaper for store bekymringer for avkommet. Og kanskje er man for opptatt av akkurat det, for alt kler som kjent den smukke

Men altså, tilbake til navnemotene. De navnene som var kjempefine på 50-tallet oppleves i stor grad som kjedelige og gammeldagse av dagens småbarnsforeldre. Og våre egne navn er på god vei til å bli litt småharry og “70-talls”. Vi liker å tro at det er akkurat vi som har den gode smaken, og at vi gir våre barn de aller fineste navnene. Det mange av oss egentlig gjør, er at vi resirkulerer de navnene som tilhører våre oldeforeldres generasjon. Oldeforeldrene er borte, og vi har sluttet å assossiere navnene deres med gamle og gråhårede mennesker. Så nå er det ikke lenger de gråhårede og tilårskomne som heter Emma og Mathias, men småbarna. Dette er navn som nå tilhører den nye generasjonen. Og så etter en stund blir disse også borte igjen, og atter nye navn kommer til. Kanskje blir det Bjørn og Anne som topper lista om 20 år?

Den kirkeboka jeg har jobbet mest med i det siste tilhører perioden 1882- 1906, og inneholder derfor mange navn som nå har blitt moderne igjen. Her finner jeg Anna og Agnes, Oskar og Isak, Amalie og Jakob. Men det er ikke sånn at alle navnene blir med på den nye motebølgen. Enkelte navn finner jeg hyppig i denne tidsperioden, for så å se dem forsvinne ut i det store intet. Det er litt trist, men i mange tilfeller forståelig også. Noen av dem føles ganske spesielle, og gir oss kanskje andre assosiasjoner nå enn de gjorde for over 100 år siden. Dette gjelder for eksempel navn som:

- Mandius
- Dikka
- Saron
- Olufine
- Jensine
- Abraham
- Adolf

og sist men ikke minst:

- Annanias

Min bestefar hadde en grandonkel som het Annanias, og jeg husker at jeg som liten syntes det var det merkeligste navnet jeg noen gang hadde hørt. Tenk å ha et navn som høres ut som ananas! I dag får vel noen av oss assosiasjoner til helt andre ting enn sydhavsfrukter når vi hører dette navnet, og om det er årsaken vites ikke, men navnet er så godt som ute av bruk nå. Jeg har heller ikke noe stor tro på at det kommer til å dukke opp igjen, i hvert fall ikke i den nærmeste fremtid.

For 100 år siden var det dessuten vanlig å gi barna sine mer enn ett fornavn. De fleste fikk to, og noen til og med tre. Som det enkle mennesket jeg er, så har jeg en viss forkjærlighet for enkle og greie fornavn, og jeg har hatt mer enn nok med å finne på ett fornavn til avkommet. Det samme kan man ikke si om mine tippoldeforeldre. De manglet såvisst ikke ambisjoner på navnefronten. De manglet ikke barn heller, for å si det sånn

Tippoldeforeldrene går hardt ut, og har gitt hele tre fornavn til hver av de fire eldste barna. Ambisiøst, og kanskje også en smule pompøst. Men deretter går det litt nedoverbakke, og de fire yngste blir avspist med litt enklere varianter. Hvorfor vites ikke, men det kan jo hende at det store antallet barn tok knekken på inspirasjonen.

Ungene er 8 i tallet, og født for drøye hundre år siden. De het så mye som:

1. Andreas Henrik Johan

2. Jonas Markus Mathias

3. Ingeborg Sofie Mathilde

4. Ansgar Olai Leander

5. Marta Amanda

6. Georg

7. Amanda Amalie

8. Olav

Som dere ser, det ble litt mer stusselig etter hvert. Personlig synes jeg litt synd i vesle Olav. Navnet hans virker så spinkelt og lite ved siden av de andres. Men hva han mente om det selv, vet jeg jo ikke. Ikke får jeg vite det heller, siden mannen har vært død i nærmere 30 år. Og den veien skal vi jo alle gå, før eller siden- uavhengig av hvilket navn våre foreldre har valgt for oss

81 Comments »