Lighthouse on driftwood

Det viktigste først; Godt nyttår til gamle og nye lesere!

Nyttårsaften betyr kalkun hjemme hos oss, og det betyr også at vi blir flere enn vanlig til bords. Kalkun er god mat, men kjøttet har lett for å bli tørt om man ikke er varsom med varmebehandlingen. Og egentlig er det tilnærmet umulig å steke en diger kalkun helt perfekt. Som fugler flest har kalkunen ulike typer muskelfibre. Når jeg tenker meg om gjelder dette for mennesker også, men jeg tror ikke vi skal forfølge dette sporet noe videre i denne posten…så tilbake til kalkunen. Brystdelen består av hvitt kjøtt, og lårpartiet består av mørkt kjøtt. Det hvite kjøttet trenger mye kortere tid i ovnen enn det mørke kjøttet. Og siden de færreste av oss synes at rå kalkun er tingen, blir det helst til at det er det mørke kjøttet som avgjør når stekingen er ferdig. Og når det mørke kjøttet er ferdig- vel, så er det hvite kjøttet som regel i ferd med å bli tørt og litt smakløst.

Dette hadde jeg tenkt å gjøre noe med i år, og etter å ha hygget meg med Hellstrøms kjøkken på TV3 i høst, oppsøkte jeg en av mesterkokkens kokebøker for å få noen tips. Der fant jeg noe som jeg umiddelbart syntes virket som en fin oppskrift. Kalkun med Marsala-saus og petits pois. På godt norsk: Kalkun med saus som tar evigheter å lage, inneholder mange dyre ingredienser, og som dessuten tømmer det du måtte ha i barskapet ditt. Pluss noe tilbehør med erter, løk og bacon.

Det som gjorde at jeg satset på akkurat denne oppskriften, var at den la opp til partering av kalkunen før steking. Dermed kan man steke de ulike delene for seg, og unngå at noe av det blir tørt. Så joda, jeg satte i gang med parteringen. Klok av skade fra tidligere år hadde jeg til og med gått til anskaffelse (les: lånt) en skikkelig kniv. Kalkunen var godt over 6 kilo, og det var noget strevsomt å håndtere både den og kniven samtidig. Og jeg vet at vi ikke skulle snakke så mye om mennesker i denne posten, men fakta er at det er en kjempefordel å kunne sin anatomi når det er partering som står på agendaen. Etter endt behandling satt jeg tilbake med to fine lår, to vinger, skrog med bryst og et ryggbein. Det sistnevnte skulle det kokes kraft på, sammen med krås og hals og diverse annet.

Kraftkoking er veldig kjedelig. Det tar lang tid, innebærer bruk av ekle ingredienser, og gir små resultater- i hvert fall kvantitativt sett. Etter over to timers koking av ekle ingredienser kombinert med vin, løk, gulerøtter og en haug med krydder satt jeg igjen med et par desiliter kraft. Denne ble satt til side, og skulle danne basis for sausen litt seinere i prosessen.

Og så var det å komme i gang med stekingen. Jeg satte lårene i ovnen først, siden det mørke kjøttet som nevnt (opptil flere ganger) trenger lengst tid. Lårene var selvsagt krydret og smurt, og de ble lagt i langpanne sammen med en kopp med vann. Og inni ovnen med dem. Etter en times tid fant jeg ut at det kunne passe å få kalkunbrystet inn i varmen også. Men vent! Ovnen er jo allerede full av lår! Hva nå? Skal jeg ringe Hellstrøm og be om råd?

Han kan jo virke litt streng, så den sjansen tok jeg ikke. Løsningen ble i stedet å trøkke alt inn i ovnen, og å håpe på det beste. Ovnsdøra gikk igjen med et nødskrik, og den stakkars parterte fuglen lå i hauger oppå hverandre der inne. Så langt, alt vel.

Jeg innvilget meg en bitteliten pause før det var dags for å fikse tilbehør. Denne gangen satset jeg på kokte poteter (lettvint), i tillegg til at jeg valgte å prøve denne erter-greia til Herr Hellstrøm. Og så skulle det lages saus også, så klart. Man lager jo ikke kraft i timesvis for moro skyld heller, gjør man vel?

Det var umulig å oppdrive petits pois i Høljebyen, så jeg satset på at erter er erter, og hadde ikke noe bedre enn vanlige grønne fra frysedisken. Disse skulle varmes i smør (så enkelt!), og deretter iblandes med kokt småløk (koketid 5 min), kokt salat (strimlet, koketid 3 min + avkjøling i isvann deretter) og kokt bacon i terninger (koketid 1 min). Litt mye å holde styr på for en stakkar, der altså.

Og så var det sausen som skulle til pers. Den inneholdt den tidligere omtalte kraften, pluss at den skulle tilsettes en halv flaske Marsala-vin og en dæsj krydder. Marsala-vin gikk heller ikke å oppdrive i Høljebyen, så jeg satset på at Sandemans Portvin ville gjøre samme nytten. Jeg har aldri smakt Marsala-vin, så om jeg har rett i denne antagelsen aner jeg ikke. Men det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Så etter sånn omtrent 5 timers kokkelering ble det mat. Kalkunen ble perfekt stekt, om jeg skal tørre å si det selv. Sausen smakte virkelig godt, men gud bedre så mye jobb. Ertene var helt ålreite, men de hadde sikker vært enda bedre med ordentlige petits pois, hva nå det egentlig er for noe. Måltidet ble vellykket det, og alle skrøt over den saftige kalkunen. Men selv er jeg nesten fristet til å slenge hele fuglen i ovnen neste år, for dette var ikke den enkleste veien til rom. Heldigvis ble jeg tørst av alt arbeidet, og vi hadde champagne som var både tørr og gratis (les: Hjorthen hadde vært på polet).

Og om noen har gode tips til lettvint og god kalkun, så tar jeg gjerne i mot!

For de spesielt interesserte kan det nevnes at denne kokkeleringen baserte seg på følgende oppskrift, riktignok med noen tilpasninger:

http://www.artoftaste.no/servlet/side?item=13826§ion=1000000

10 Comments »

Som nevnt så holder jeg på å videreutdanne meg for tiden. Temaet er fysioterapi for eldre, og det hele dreier seg om deltidsstudier ved den eminente Høgskolen i Oslo. I forbindelse med studiet skal det skrives prosjektoppgave, og den skal i kvalitet og omfang tilsvare en Bachelor-oppgave. Jeg har bestemt meg for å ha fallforebygging som mitt tema, siden jeg en stund har gått med tanker om å få i gang en fallforebyggende treningsgruppe for eldre i kommunen der jeg jobber.

Og siden studiene mine nå krevde et prosjekt, fant jeg ut at det kunne være en god idè å sette disse planene ut i livet. I det siste har jeg derfor vært på leit etter aktuelle kandidater til dette prosjektet mitt, som altså skal bestå av en treningsgruppe for eldre, med fokus på balanse og fallforebygging. Gymsalen vår er ikke så stor, så jeg var i utgangspunktet ute etter å få tak i ca 10 aktuelle kandidater.

Kriteriene jeg hadde for å få være med i gruppa var ikke så strenge, men jeg hadde et ønske om å fokusere på hjemmeboende eldre. Siden det er gruppetrening der deltagerne må kunne følge instruksjon, ønsket jeg også å ha deltagere med rimelig god kognitiv funksjon. Lett hukommelsessvikt er ok, men omfattende demens blir for komplisert inn i denne gruppa. I tilegg var det også et kriterie at deltagerne skulle ha et balanseproblem eller et funksjonsproblem, i en eller annen grad.

For å få tak i kandidater, inngikk jeg et samarbeid med flere andre som jobber i kommunen, blant annet i hjemmehjelpstjenesten og på dagsenteret. Her var det mange gode kandidater, og noen av dem ønsket til og med å være med på prosjektet. En dag befant jeg meg sammen med tre av de aktuelle deltagerne, for å gi dem litt utfyllende informasjon om det som skulle skje i tiden framover. De tre aktuelle var godt voksne kvinner. To av dem var rett over 80, og den siste var godt over 90. Jeg forklarte dem at selve treningen ikke startet opp før i januar, men at jeg ønsket å ta alle inn på en kontroll hos meg før jul, for å undersøke funksjonsnivået deres nærmere.

Den eldste av damene nikket ettertenksomt, før hun med et glimt i øyet sa at hun slett ikke kunne love at hun levde så lenge som til etter jul. “Jeg er jo snart 100 år gammel, vet du”. De to andre var overbeviste om at den eldste nok ville få feire jul dette året også, så sprek som hun var. Men så sa den ene av dem: “Men vi vet jo ikke hva som skjer framover, noen av oss. Enten vi er unge eller gamle”.

Og sånn ble det. I dag skulle nemlig disse tre damene inn til kontroll hos meg. Og da jeg gikk for å hente dem fra venterommet, kunne den ene av kvinnene informere meg om at en av de andre hadde sovnet stille og uventet inn i helga. Og det var ikke hun som var over 90, men derimot en av de andre.

Livet er skjørt. Life is a firefly.

Av hensyn til taushetsplikten er enkelte detaljer vedrørende disse brukerne endret fra virkeligheten, uten at det skal ha vesentlig betydning for innholdet i historien

16 Comments »

I det siste har jeg fått flere hundre henvendelser på e-post, av mennesker som savner mitt blide åsyn og diplomatiske vesen her på bloggen.

Haha, dette var vel strengt tatt ikke helt sant. Men noen spørsmål har jeg nå faktisk fått, og du verden så hyggelig det er å være savnet. Og siden noen av dere lurer på hvorfor det er så stille her inne på fyrtårnet, tenkte jeg å gi dere en kjapp liten oppdatering på hva som rører seg på mine kanter for tiden.

Det ligger ikke særlig dramatikk bak min manglende blogging, men mer en følelse av å ha litt for mange andre jern i ilden. Som for eksempel:

1. Videreutdanning. I vår slengte jeg inn en kjapp søknad på en videreutdanning i fysioterapi for eldre ved Høgskolen i Oslo. Jeg var usikker på hvor lurt det var å begynne på den slags, ved siden av jobb og Junior og slikt, men når jeg fikk tilbudet valgte jeg etter litt tenketid å takke ja til plassen. Dette medfører at jeg tar 30 studiepoeng på deltid, og at jeg må få med meg 5 ukeslange samlinger i Oslo med jevne mellomrom. På mandag setter jeg kursen nedover igjen, til samling 3.

Samlingene er i grunnen fine, for de gir meg anledning til å hilse på venner og bekjente i hovedstaden. Jeg camper som regel hos mine gode venner på Ski (hva skulle jeg gjort uten dere?), og når anledningen byr seg hender det også at det blir en aldri så liten bloggeøl også.

Selve studiet har så langt vært veldig bra, om enn ganske slitsomt. Jeg liker godt å lese fag, men oppgaveskriving er jeg ikke fullt så glad i. Det slipper jeg ikke unna, og mellom hver samling er det innleveringer. Ganske slitsomt, men heldigvis har jeg klart å holde hodet over vannet så langt.

2. Fagforeningspamping. Jeg har tatt på meg et verv som tillitsvalgt på arbeidsplassen. Litt fordi jeg var ønsket, og litt fordi ingen andre hadde lyst. Og litt fordi alle mente det var viktig at vi hadde en tillitsvalgt. Så joda, da ble det meg, og like etter utnevnelsen ble jeg kastet ut i planlegging av Unio-streik. Den unngikk vi (lokalt) med et nødskrik (heldigvis), og til tross for en temmelig bratt læringskurve innså jeg at dette med å være tillitsvalgt faktisk krever litt kompetanse. Det er jo grenser for hvor mye respekt man får når man knapt vet forskjellen på hovedavtalen og hovedtariffavtalen. Så joda, jeg meldte meg på grunnopplæring. Den har medført to samlinger à tre dager i Trondheim. Og etter dette var det lokale lønnsforhandlinger. En helt ny erfaring for meg, men jeg synes i grunnen det gikk rimelig greit. Det ble riktignok ikke så mye mer til meg selv, men det er ikke så dumt å kunne være til nytte for andre heller.

3. Hagbarth. Den lille mannen blir 2 år til jul, og er i ferd med å bli en artig liten skrue. Språket er på full fart inn, og det samme er interessen for en del merkelige ting. Som for eksempel biler. Han kan skimte en Volkswagen (folkebil) på mils avstand, og ser kjapt forskjell på Mitsubishi (bisji-bil) og Suzuki (suki-bil). Dyr er også en favoritt, bare ikke krokodiller. De er litt for skumle til at det er gøy, og havner i samme kategori som troll (ikke farlig, mamma?).

4. Foreldre & bil. Mine kjære foreldre har kjøpt seg bruktbil, og den viste seg raskt å være en versjon av den berømte katta i sekken. Selger er ikke særlig interessert i dialog, og de har derfor måttet skaffe seg en advokat. Og jeg? Joda, jeg organiserer. Lager perm, dokumenterer, finner paragrafer, mailer med advokat og er hobby-psykolog.

5. Jobb. Det er jo prakisk å ha noe å leve av, og for meg innebærer det en helt alminnelig og grei fysioterapistilling i nabokommunen. Jobben er helt ålreit, men tar selvsagt mye tid. Det gjør den vel for de aller fleste? Jeg jobber 100 %, og jeg har en reisetid på en drøy time hver vei. Dette medfører at jeg er litt streng på hva jeg bruker fritiden min på, og da har bloggingen i det siste strevd med å nå helt opp. Og strengt tatt så blogger jo Hjorthen såpass mye at det kan telle for oss begge
Sånn er altså ståa for tiden. Men bloggen kommer nok ikke til å bli lagt ned. Den får være her i påvente av andre tider med mer overskudd og høyere motivasjon. Det tar forhåpentligvis litt tid å bli helt glemt?

21 Comments »

Denne uka har Lars Sponheim skapt overskrifter ved å hevde at døende mennesker bør ut av sykehusene. Han har flere argumenter for dette, og et av disse argumentene er økonomi. Det er dyrt å ha mennesker liggende på sykehus, og når de ikke lenger er under aktiv behandling, mener Sponheim at de kanskje heller bør sendes hjem til egen bolig eller til kommunens sykehjem den siste tiden de har igjen. Sponheim får støtte av kreftforeningen- Anne Lise Ryel synes Sponheim har hatt poeng, og at det å dø hjemme for mange kan være ønskelig.

Det er vanskelig å være uenig med dem i mye av det de sier. Selvsagt er det kostbart med sykehusopphold, og jeg synes ikke det er feil å se på om ressursene kan brukes på en annen og bedre måte. Og selvsagt må mennesker som ønsker å dø hjemme få lov til dette. Men likevel klarer jeg ikke helt å slippe jubelen løs. Hvorfor? Fordi bildet er så mye mer sammensatt enn hva man kan forledes til å tro.

Det siste halvåret har jeg arbeidet en del med alvorlig syke og døende pasienter. Det kan være tilfeldigheter som gjør det, men inntrykket mitt er helt klart at flere døende nå enn tidligere nettopp blir sendt hjem for å dø. De er ferdigbehandlet, og da er det kommunens oppgave å følge dem opp i den siste tiden de har igjen. Det er på mange måter fornuftig det, for Sponheim har rett i at det er samfunnsøkonomisk å behandle på lavest effektive nivå. På godt norsk, det er billigere for samfunnet at folk dør hjemme enn at de dør på sykehus. Og dermed blir de utskrevet fra sykehuset når det ikke lenger er mer som kan gjøres for å få dem friske igjen.

I de fleste tilfellene fungerer dette greit. Jeg husker godt når min kjære bestefar døde i 1995. Han hadde malignt melanom, altså ondartet føflekk-kreft, med spredning til leveren. Han var ikke spesielt interessert i å oppholde seg på sykehus og den slags institusjoner, og han gav klar og tydelig beskjed om at han mest av alt ønsket å få dø hjemme i sin egen leilighet. Vi lovet å stille opp etter beste evne, og alle bidro med det de kunne. Mamma ordnet måltider og klesvask, tante hjalp den stadig sykere bestefar med kroppsstell og jeg luftet bikkja og pratet om tilværelsen. En drøy måned etter diagnosetidspunktet døde han, om ikke med støvlene på, så i det minste hjemme hos seg selv.

En lykkelig utgang? Ja, for min bestefar ble det det. Men alle er ikke som ham, og en løsning passer sjelden for alle. I arbeidet mitt har jeg sett vanskelig situasjoner, og tenkt at det noen ganger kanskje ville være best om ikke helsevesenet var så firkantet. Som den gangen da sykehuset søkte om sykehjemsplass til en døende mann jeg hadde hatt kontakt med tidligere. Det var ingen ledig plass på dagen, og da sykehuset fikk beskjed om at vi skulle prøve å tilrettelegge slik at vi kunne ta imot ham 3 dager frem i tid, falt følgende kommentar: “Okei, men det spørs nå om han lever så lenge da”.

Da jeg fikk høre dette, ble jeg ganske opprørt. For er det ikke et overgrep å flytte på så dårlige pasienter som dette, med mindre de har et veldig klart ønske om det selv? Er det ikke et poeng å få lov til å dø i fred og ro, uten å bli sendt hit og dit, som en vare utgått på dato? Man kan godt ha en tanke om at det bør tilrettelegges så godt som mulig, slik at de som ønsker det får dø i hjemmet sitt. Men man bør være forsiktige med å la økonomi og prinsipprytteri ta overhånd. Mennesker er tross alt ikke en vare.

En annen ting er dette med ressurser. Flere og flere oppgaver har blitt lagt på kommunene de siste årene, uten at det har blitt godt fulgt opp med ressurser. Det å skulle pleie alvorlig syke og døende mennesker krever mye, både av kvantitative og kvalitative ressurser. Det kan godt tenkes at kommunene kan ha en mer sentral oppgave i forhold til dette i tiden som kommer. Men da må det tilføres midler, slik at man kan få på plass tilstrekkelig med kompetent personale. Det er viktig å gi mennesker en verdig utgang, og det gjør man ikke ved å sende døende mennesker hjem til utslitte pårørende og overarbeidede hjemmesykepleiere.

Ressursene først, oppgavene etterpå.

24 Comments »

Forrige onsdag var jeg på kurs her i hjembyen, og jeg gledet meg veldig til dette på forhånd. Som mange sikkert har fått med seg, så er jeg busspendler med forholdsvis lang reisevei til jobb. En kursdag i Høljebyen ville derfor være av stor praktisk betydning, i tillegg til at det alltid er kjekt med litt faglig påfyll.

Som busspendler må man tidlig opp om morgenen, og jeg må innrømme at jeg ofte ikke er helt våken før jeg er vel fremme på kontoret. Det meste av morgenrutinen går på autopilot, og noen dager oppdager jeg at jeg har kommet meg på bussen uten helt å huske hvordan det har gått til. Denne faren var til stede på kursdagen også, og onde tunger (les:vaktmesteren) hadde mye moro med å se for seg et scenario der jeg rusler inn på kontoret mitt i Lyskrysset for så å komme på at jeg skulle ha vært på kurs i Høljebyen.

Heldigvis er de onde tungene på jobben av den omsorgsfulle sorten også, og jeg har mer enn en gang blitt reddet av en kaffekopp etter den lange bussturen til jobb. Da får jeg heller ta med på kjøpet at mitt trøtte åsyn noen ganger også kan være gjenstand for visse morsomheter.

Det er rart med det, men busskjøring har en tendens til å gjøre rare ting med utseendet. Det hjelper lite å se fresh og fin ut foran speilet hjemme, for etter den drøye timen på bussen er det ikke til å unngå at frisyren har gått i oppløsning og øynene igjen er fylte av soverusk.

Men tilbake til kursdagen. Jeg våknet selvsagt alt for tidlig den dagen, siden kroppen min er innstilt på at den skal ut og kjøre buss. Dette var i tillegg på en onsdag, og kroppen nektet å godta mine forsikringer om at det var greit å sove litt til. Onsdag er ikke sove-om-morgenen-dag i min underbevissthet, så det var bare å komme seg opp selv om det var mange timer til kursstart. Litt kjedelig å stå opp før strengt tatt nødvendig, men slett ikke ubehagelig å for en gangs skyld ha god tid om morgenen.

Omsider var det tid for kurs, og temaet denne gangen var universell utforming (UU). Universell utforming betyr at produkter, byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler.

En fin tanke synes jeg, og veldig relevant i forhold til mye av det jeg sysler med til daglig. Det var også artig at deltagerne på kurset kom fra så forskjellige områder. Noen var i samme bransje som meg, altså fysioterapi/ergoterapi, mens andre var eksempelvis arealplanleggere, lokalpolitikere og representanter fra brukerforeninger.

Men så var det dette med teori og praksis da. Universell utforming betyr jo i korte trekk at samfunnet bør være slik at det kan brukes av alle, uten at det er nødvendig med spesialtilpasninger. Men selve kurset om universell utforming, se det er en annen sak.

Før det hele begynte fikk vi servert kaffe og rundstykker i foajeen på Idrettsenteret, der kurset ble holdt. Sofaplassene ble raskt opptatt, og jeg ble nødt til å finne meg et bord med tilhørende barkrakk. Jeg satt maten fra meg på bordet, mens jeg funderte på hvordan jeg skulle klare å komme meg opp på barkrakken uten å bli lagt alt for mye merke til. Det er rart med det, men barkrakker er ikke det helt store for Flopsyer som kun måler i overkant av 160 cm på strømpelesten, og som i tillegg ikke er glade i høye hæler. Det å få akterenden godt nok inn på den barkrakken før jeg tok sats og heiv meg ordentlig opp på den var neppe et syn for guder.

Etter kaffe og rundstykker forflyttet vi oss videre inn på et alminnelig konferanserom. Vi er rundt 70 deltagere, og det er lang avstand fra bakerste benk og frem til foreleserne. Etter en kjapp introduksjon om temaet, fra en lovende ung lokalpolitiker, begynner problemene å melde seg.

Representanten for Hørselslaget sliter med å høre det som blir sagt, og han melder raskt problemet til arrangøren. Han spør om det finnes teleslynge i lokalet, for da vil mikrofonanlegget kunne kobles opp mot dette, og mannen vil kunne bruke høreapparatet til å få lyden fokusert. Men neida, det finnes nok ikke, selv om lokalet er splitter nytt og tenkt nettopp til kurs og seminarer. Heldigvis finnes det et lydanlegg med fungerende mikrofon, og selv om dette ikke er ideellt så hjelper det noe.

Og der jeg sitter er det umulig å se nederste del av power point-presentasjonen, siden lap-topen som brukes står elegant plassert midt i synsfeltet. Ikke at det spiller så mye rolle for enkelte av mine kolleger, for avstanden frem til skjermen er uansett så stor at de ikke har sjans til å lese teksten som blir presentert. Var det noen som sa universell utforming, nå også med tanke på syns- og hørselshemmede?

Men jeg skal ikke svartmale. Kurset var innholdmessig både viktig og interessant. Og den manglende tilretteleggingen beviser vel ikke annet enn at nettopp universell utforming er et viktig tema. Og ikke minst en stor utfordring!

32 Comments »

Noen ganger er jeg skikkelig håpløs. Slik som akkurat nå. Jeg vet at jeg ikke har tid til særlig mye mer enn jobb og familie, men likevel klarer jeg ikke å si nei når folk ber meg om en tjeneste. Og ikke bare det, jeg kan til og med finne på å ta på meg oppdrag jeg egentlig ikke har tid til, fordi det i utgangspunktet høres ut som en morsom ting å gjøre. Dette er lite lurt, særlig i og med at jeg er såpass samvittighetsfull og ordentlig at jeg stort sett fullfører det jeg har tatt på meg.

Så nå sitter jeg her da, på fyrtårnet mitt. Neddynget i mer eller mindre hyggelige og tidkrevende oppgaver, og så travel at jeg nesten ikke klarer å følge med på det som skjer, hverken på nett eller ute i den virkelige verdenen. Og sånn som ståa har vært i det siste, er det nesten like greit å være innelukket i sitt eget lille univers, kanskje?

Men tilbake til navlebeskuingen. Man er da en vaskeekte blogger, ikke sant? Her er en liten oppsummering av lure og mindre lure ting jeg har tatt på meg i det siste:

- Jeg har takket ja til å være veileder for en ung og lovende fysioterapeutstudent i 3 uker. Det er egentlig en hyggelig oppgave, men samtidig er det litt slitsomt å ha “haleheng” hele tida. Jeg er vant til å styre arbeidsdagen min selv, og merker at jeg blir bittelitt paranoid av å måtte si ifra når jeg skal på toalettet, for å slippe å måtte ha studenten med meg dit også. Det skulle ha tatt seg ut.

- Jeg har på mystisk vis blitt tillitsvalgt for den lokale fysioterapeutforeningen. Mystisk vis= ingen andre ville ta det på seg, og jeg lar meg lokke i fella. Fella= “det er ikke så mye arbeid, og om du tar det nå, så må noen andre ta det på seg neste gang”. Neste gang= neste årtusen. Men jeg skal ikke klage, for som tillitsvalgt får man innblikk i mye rart. Man får delta på høytidelige møter med selveste Rådmannen, og man får delta på kurs i arbeidsmiljøloven. Oh, the excitement!

-Jeg har påtatt meg å finne på noe morsomt i anledning grandonkel O sin store dag (80 år, hipp hurra!) i mai. Jeg satser på at han ikke leser denne posten, siden han ikke har PC. Skjønt jeg føler meg ikke trygg, for sist jeg var på besøk der lå han på gulvet og monterte ny digital tuner. Men altså, jeg har egenhendig klart å foreslå at det kunne være morsomt å lage en liten bilde-kavalkade til bursdagen hans, siden det skal være stor feiring og over 50 gjester. Så nå sitter jeg her da, med en pose gamle bilder, en sliten scanner og en masse dårlige ideer. Dette var kanskje ikke det smarteste oppdraget jeg har funnet på, og særlig siden jeg heller ikke liker å skulle holde presentasjoner for større forsamlinger. Slekt eller ikke slekt.

Og når jeg nå har skrevet det hele ned, virker det så lite og ubetydelig. Likefullt har jeg gått på jobb uten niste og med t-skjorta på vranga i dag, så jeg tror det er på tide å roe ned tempoet. Heretter blir det bare fjaseblogging og bokanmeldelser, og nix mer veldedighet. Trur eg.

22 Comments »

Tana French: Skogen

Tana French var et nytt bekjentskap for meg, og litt kjapp googling kunne fortelle at hun er irsk, har egen webside og at hun er utdannet skuespiller. Skogen er debutboka hennes, og den har så langt fått mye bra omtale. Oversatt til norsk er den også, og til meg kom den i pocketutgave fra Høljebyens Narvesen- butikk.

Handlingen forgår i to ulike tidsrom. Den første delen skjer i 1984, hvor vi blir kjent med de tre barna Adam, Germaine og Peter. De er ute og leker i en skog som ligger like ved boligstrøket de bor i. Det er sommer, og alt er ved sin vante gang. Men denne kvelden skjer det noe fryktelig. Barna kommer ikke hjem igjen som vanlig når det blir mørkt, og det blir satt i gang en leteaksjon. Til slutt finner noen Adam, tilsølt av blod og ute av stand til å redegjøre for hva som har hendt. Peter og Germaine blir ikke funnet, og ingen aner hva som egentlig har skjedd med dem.

Så gjør handlingen et hopp fram til nyere tid. Adam er nå voksen, og han jobber som politietterforsker. Han har tatt i bruk mellomnavnet sitt, Rob, for å unngå å bli assossiert med det som skjedde i 1984. Han fungerer tilsynelatende bra, men husker fortsatt ingen detaljer fra hendelsen i skogen. Så skjer det igjen, arkeologer på jobb kommer over liket til den tolv år gamle Katy Devlin i den samme skogen. Adam og partneren Cassie blir satt på saken, og utover Cassie er det ingen i politiet som kjenner til Adams forhistorie.

Dette er en bok jeg ikke riktig ble helt klok på. Den begynte friskt og fint, men etter en stund synes jeg historien druknet i prat og kunstig dialog. Adam framstår i mine øyne som litt irriterende og teit, og ikke minst uprofesjonell som setter i gang å etterforske en sak som kan vise seg å ha sammenheng med hans egne opplevelser tjue år tidligere. Men heldigvis holdt jeg ut, for i siste halvdel tar boka seg kraftig opp. Tana French kan nok ett og annet om psykologi, for måten hun portretterer en psykopat på, er rett og slett imponerende. Slutten er også litt fiffig, selv om jeg kan tenke meg at noen vil kunne føle seg en smule snytt akkurat av den.

Skogen er en ålreit krim, men den hadde vært enda mye bedre om den ikke var så fryktelig pratsom og intetsigende i deler av første halvdel. Psykologisk er den imponerende, så det er nesten litt synd at intensiteten ikke holdes like godt oppe hele veien.
Cormac McCarthy: Blood Meridian, or the evening redness in the west

Cormac McCarthy er en gammel kjenning, og jeg har tidligere lest “All the pretty horses”, “No country for old men” og “The Road” av ham. Fine bøker alle sammen, og særlig “The Road” gjorde stort inntrykk på meg, med sin apokalyptiske dysterhet. Dyster er i grunnen et godt ord for å beskrive McCarthy, og denne boka her er heller intet unntak.

Blood Meridian kom i 1985, og er av mange regnet som McCarthys beste. Det er en slags western/ episk roman, og handlingen er lagt til grenseområdet mellom USA og Mexico på midten av 1800-tallet. Historien har fokus på den navnløse unge mannen “the kid”, som et stykke ut i boka slår seg sammen med Glanton-gjengen, som har som oppdrag å drepe indianere. Gjengen ledes av den voldsglade John Glanton, og med seg har han en broket forsamling med mer eller mindre hardbarkede typer. Viktigst av dem alle er Judge Holden, en diger mann uten kroppshår, men med tilnærmet overmenneskelige evner. Holden ser på seg selv som dommer over alt levende, og han er ingen mild mann.

Glanton-gjengen legger i vei for å drepe indianere, men begynner etter en stund å ta livet også av tilfeldige landsbyboere og andre de treffer på veien. De utvikler seg til å bli en slags lovløs militærgruppe, som turer frem etter eget forgodtbefinnende. De havner i stadige oppgjør med andre, og stien deres er fylt av vold og dævelskap. Mot slutten oppstår det også indre stridigheter, og det går ikke like godt med alle.

McCarthy er som sagt en ganske så overskyet forfatter, og dette er en bok mange misliker fordi den er så voldelig. Og ja, det er den så absolutt. Historien er gjennomsyret av vold, og det meste av den er ganske grafisk skildret. Og akkurat det kan det kanskje være greit å være klar over på forhånd. Dette er ikke en bok for de “lettskremte”, og selv om jeg ikke bekjenner meg til dem, må jeg innrømme at noen av scenene var direkte kvalmende. Men volden har sin funksjon i boka, den føles aldri påtatt og unødvendig. Samfunnet som beskrives var jo nettopp slik, preget av den sterkestes rett og av lovløse grupperinger på indianer-jakt.

Klarer man å holde ut med volden, får man en praktfull lesesopplevelse. Språket til McCarthy er kompakt og poetisk (som alltid), og figurene han skapes føles helstøpte og menneskelige, med et mulig unntak for Judge Holden, som mer eller mindre blir portrettert som en slags udødelig djevelskikkelse

Dette er rett og slett en praktbok, og den anbefales på det sterkeste. Kanskje særlig for dem som er litt interessert i western-kultur, eller som på annet vis liker litt episke romaner. Det er uansett en sterk historie dette, og den er litt i samme ånden som “The Road”. Jeg leste boka på engelsk, og må innrømme at jeg ved flere anledninger fikk satt engelsk-kunnskapene mine på prøve. McCarthy er ikke alltid så lett tilgjengelig, så skal man lese denne på engelsk, vil jeg anbefale at det gjøres i et litt rolig tempo. Språket er litt bibelsk, og dessuten så konsist at det er fort gjort å lese for fort, og dermed gå glipp av sammenhengene i historien.

Jeg kunne sikkert sagt mer, for dette er en kompleks historie. Andre har heldigvis tatt seg bryet med å utdype, og boka har blant annet sin egen wiki-artikkel.

16 Comments »

I torsdagens utgave av Aftenposten sto det en tankevekkende artikkel om dette med sorg i forhold til sykmelding. Artikkelen inneholdt en samtale med en dame som heter Liv Solveig Einan, som for fire år siden opplevde at sønnen tok livet av seg. Dette var selvsagt en vanskelig situasjon for Liv Solveig Einan, og hun maktet ikke å gå tilbake til jobben sin like etter begravelsen. Hun oppsøkte derfor lege, og ba om å få en sykmelding. Da fikk hun fortalt at det traumet hun hadde opplevd, ikke egentlig var nok til å få sykmelding. For å få sykmelding, gav legen henne en konkret og fysisk diagnose (en lidelse hun hadde hatt tidligere), selv om dette ikke var reellt i forhold til den situasjonen hun var i.

Liv Solveig Einan syntes det var tøft å høre at hun som sørgende ikke hadde rett til sykmelding, og hun får støtte også fra legehold. Styremedlem i Allmennlegeforeningen, Kjartan Olafsson, mener at det bør ses nærmere på dagens ordning. I Sverige er de nemlig i gang med å utrede temaet, etter at lege og forfatter Stefan L. Holm har startet en tilsvarende debatt.

Slik systemet er i dag, er det nemlig ikke mulig for legene å sykmelde sørgende mennesker uten å konstruere en annen diagnose. Det blir dermed opp til hver enkelt lege hvordan regelverket tolkes (eller rettere sagt, omgås), og hvilke diagnoser man setter i stedet for sorg. Det vanligste er å bruke “depresjon” eller “posttraumatisk reaksjon”, men det er heller ikke uvanlig at det, som i Liv Solveigs tilfelle, settes en fysisk diagnose uten tilknytning til det som egentlig er problemstillingen.

Og problemstillingen er dessverre gjenkjennelig. Vi var mange runder hos fastlegen etter at vi mistet Thomas i 2006. Jobb var ikke mulig for noen av oss de aller første ukene, og vi trengte derfor sykmelding. Legen var både forståelsesfull og hyggelig, og vi opplevde det ikke som vanskelig å få hjelp med sykmelding. Men jeg husker at han var litt beskjemmet over at han ikke kunne skrive “sorgreaksjon” på sykmeldingen, og han tok seg tid til å forklare hvorfor. Jeg syntes det var litt rart, men var mest av alt glad for å bli forstått. På sykmeldingen ble det derfor stående noe sånt som “depresjon etter traumatisk hendelse”. Det var helt greit for meg, jeg har aldri vært spesielt redd for psykiske diagnoser, og den sykmeldingen hadde jeg ikke overlevd uten. Jeg hadde takket ja uansett hva som hadde stått på den.

Men bør det være sånn? Hvorfor er det ikke “godt nok” å være i sorg? Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at sorg bør innføres som diagnose, rett og slett for å gi et signal om at det er greit å være i sorg, og at det er greit at det kan være vanskelig å jobbe like etter å ha opplevd noe så traumatisk som det å miste et barn.

Dessverre er nok ikke alle enige med meg. Divisjonsdirektør i Sosial- og helsedirektoratet, Ellinor F. Major, har en annen oppfatning. Hun mener at sorg ikke bør være en diagnose, og at det å gjøre det til det vil være med på å sykeliggjøre normale reaksjoner. Hun får støtte av Olav Gunnar Ballo (SV), som går hardt ut og sier at sorg ikke er noen sykdom. Han mener at det ikke er snakk om sorg dersom man ikke klarer å gå på jobb etter de tariff-festede sykedagene, men derimot en depresjon.

De uttalelsene synes jeg tyder på manglende kunnskaper om sorg som prosess. Jeg synes også det virker som han ikke skjønner hvor annerledes det er å miste et barn enn det er å miste en eldre pårørende. Visst kan det være trist når gamle foreldre og besteforeldre dør, men jeg tror det for de aller fleste er lettere å akseptere sånne dødsfall. Det er trist, men det er kanskje ikke så overraskende? Og dermed ikke like traumatisk?

Jeg er altså uenig med Ballo, og jeg er uenig med Sosial- og helsedirektoratet. Jeg synes sørgende foreldre og andre som opplever en så sterk sorg at de ikke kan klare å gå på jobb med en gang, bør kunne få sykmeldingen de trenger- og det uten at legen må til å konstruere diagnoser. Man kan jo føle seg uglesett av mindre.Ved å konstruere diagnoser, mister man dessuten en hel del informasjon om dette med sorg og sykmeldinger. Statistikk på området kunne vel også ha en viss verdi?

Egentlig er jeg litt oppgitt over det voldsomme fokuset på diagnoser. Jeg skulle ønske helsevesenet begynte å fokusere mer på funksjon i stedet. Diagnoser er “sekkebegreper”, og variasjonen i funksjon kan være enorm blant mennesker med samme diagnose. Se f.eks på Cerebral Parese. Det rommer mennesker som har så små lammelser at det ikke er synlig. Og det rommer multihandicappede mennesker, som hverken kan gå eller ta til seg mat på egen hånd. Har disse menneskene de samme behovene? Jeg tror nok ikke det.

Mitt råd vil derfor være: Ja, la sorg få bli en egen diagnose, om det er det som skal til. Jeg tror ikke det er med på å sykeliggjøre sorg. De aller fleste mennesker er interesserte i å vende tilbake til arbeidet sitt, selv om de har opplevd å miste et barn. Det at sorgen blir en gyldig sykmeldingsgrunn, forandrer ikke sorgbearbeidingen, og det forandrer neppe lengden på sykmeldingen heller.

Lege og pasient skal uansett sammen komme frem til når det passer å begynne i jobb igjen, og den biten tror jeg de klarer å få til, uavhengig av hvilken diagnose som står på papiret. Men det å få aksept for at sorgen gjør det vanskelig å jobbe, mener jeg er viktig. Heller det enn at legen må finne på omskrivinger for å få lov til å hjelpe med en sykmelding.

*Oppdatering 25.03.08*

Jeg kom over dette intervjuet i Aftenposten, som jeg også anbefaler dere å lese.  Kjartan Olafsson er forøvrig Høljeby-beboer han også, så her i byen er vi tydeligvis skjønt enige

47 Comments »

Noen av oss synes fortsatt kvinnedagen har sin funksjon, og jeg vil benytte anledningen til å ønske mine lesere til lykke med dagen!

Jeg anbefaler alle å stikke innom temabloggen 0803. Den finner dere ved å gå inn på Sonitus, eller ved å følge denne lenken. Mitt bidrag til prosjektet finner dere her.

God lesning, og ha en fortreffelig dag!

No Comments »

Siden jeg ser ut til å opprettholde min nye tradisjon med å skrive litt mer om hver bok, blir det bare plass til to bøker i denne runden av Bokhjørnet også. Her følger dagens utvalgte:

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Johan Harstad er et relativt nytt bekjentskap for meg, men jeg umiddelbart fascinert at tittelen på denne boka da jeg kom over den i den lokale bokhandelen. Jeg kikket derfor på den noen ganger, men endte alltid opp med å sette den tilbake igjen i hylla. Hvorfor vet jeg ikke helt, men jeg tenkte antageligvis at den var alt for tjukk, og dermed kanskje ikke fullt så morsom som tittelen skulle tyde på. Men etter en stund dukket boka opp igjen i bevisstheten, mye takket være at den ble frontet som Bokliv-tilbud til 79 kroner. Gjerrig, hvem jeg? Så absolutt, og det verste av alt er at jeg til og med fikk Hjorthen til å kjøpe den til meg. Jeg skammer meg, men bare bittelitt.

Tittelen på boka refererer til astronauten Buzz Aldrin, som ble nummer 2 på månen, og som dermed havnet i skyggen av førstemann, Neil Armstrong. Bokas hovedperson er den unge mannen Mattias, som kom til verden samme dag som Buzz Aldrin satte pailabbene på månen. Månelandingen er dermed med på å prege barndommen hans, og også som voksen identifiserer Mattias seg med den godeste Buzz. Mattias lever nemlig en ganske anonym tilværelse, og er tilsynelatende godt fornøyd med det. Han ønsker ikke å stikke seg fram fra mengden. Han har fast jobb som gartner, han har leilighet i Stavanger, og han har samboer på n`te året. Alt ser ut til å være bare fryd og gammen.

Men selvsagt er det ikke det, og i så fall hadde det neppe blitt en så lang historie ut av det. En dag kommer nemlig samboeren og sier til Mattias at hun ikke vil være sammen med ham mer. Og like etter dette går gartneriet han jobber på konkurs. Tilværelsen er i fri flyt, og han hiver seg på en tur til Færøyene sammen med en kompis, som skal på turnè med bandet sitt. Fremme på Færøyene kollapser universet til Mattias ytterligere. Alt svartner for ham, og når han våkner opp igjen befinner han seg i et busskur midt ute i ødemarka. Her blir han plukket opp av en mann ved navn Havstein, som til alt overmål viser seg å være en lege som driver en etterverns-institusjon for psykiatriske pasienter. Han tar med seg Mattias dit, og vi føler ham og de andre sliterne videre i historien.

Dette er altså en lang og omfattende historie, om en ung mann som har mistet litt av fotfestet i tilværelsen. Personlig synes jeg det var forfriskende å møte på en litt tafatt ung mann, litteraturens verden er ikke akkurat dominert av slike. Mattias er sympatisk og hyggelig, men også til tider irriterende og passiv. Med andre ord en ganske helstøpt karakter. Jeg har også vært på Færøyene (en god stund siden, riktignok), og det at handlingen var lagt dit gav boka en ekstra dimensjon for meg. Så nå vet jeg hvor jeg har lyst på ferie ved en seinere anledning.

Boka er som sagt veldig tjukk, og historien hadde etter min mening tjent på en litt strammere redigering. Men Johan Harstad bobler over av ord, og han skriver bedre enn de fleste. Og det til tross for at han til og med er yngre enn undertegnede ;-). Alt i alt syntes jeg dette var en god bok, og jeg kommer nok til å lese hans nyeste (Hässelby) også, når anledningen byr seg.

Andre har også skrevet om denne boka, blant annet Mihoe og Leselistami.

Elizabeth George: Før skuddet falt

Krimdronninga Elizabeth George har skrevet mange bøker, og jeg mener at jeg har lest dem alle sammen. Og selv om George er amerikansk, foregår handlingen i bøkene hennes i England. Dette er med andre ord tradisjonell engelsk krim, og i følgetong-stil med parhestene Thomas Lynley og Barbara Havers på stadig jakt etter drapsmenn. Det har blitt mange utgivelser etter hvert, og som så mange andre har jeg latt meg sjarmere av den kjekke Lynley, og ikke minst latt meg imponere og nikke gjenkjennende til den alminnelige og litt slitne Havers. Hvem kan unngå å like en dame som alltid har krøllete klær og som spiser potetgull til lunsj? Ikke jeg i hvert fall

Til tross for at George har skapt et flott detektiv-par, er kvaliteten på bøkene ujevn. Og særlig i det siste synes jeg at slitasjen begynner å bli merkbar. Bøkene har hatt en tendens til å bli i overkant lange og repetitive, og jeg har også enkelte ganger reagert på det som tilsynelatende er en litt nedlatende holdning til vanskeligstilte grupper i samfunnet.

Og kanskje er det akkurat denne typen kritikk som gjør at George nå kommer med en slik bok. Dette er nemlig ikke en tradisjonell Lynley & Havers- krim. I denne boka får vi nemlig det som er foranledningen til drapet på Lynleys gravide kone (skjer i den foregående boka, som heter “Ingen var vitne”). Drapet blir begått av den unge Joel, og her får vi vite det meste om hvilken bakgrunn han kommer fra. Og det er ikke lystig lesning.

Joel har det nemlig så vanskelig som det går an. Foreldrene er henholdsvis død og innlagt på psykiatrisk institusjon, og i starten av boka bor Joel og søsknene Ness og Toby hos sin bestemor. Bestemora finner så ut at hun vil flytte tilbake til Jamaica, og hun later som om ungene skal være med henne. Men i stedet for å ta dem med seg, dumper hun dem hos sin datter (og dermed ungenes tante) i London. Tanta gir dem husrom, og prøver å skape en tilværelse for dem selv om de på ingen måte tilhørte hennes planer og ønsker for fremtida. Men hun bor ikke i guds beste strøk, og det er ikke lett for de tre nyankomne å skape seg et liv i lokalmiljøet. Der er det gatas lover og regler som gjelder, og ikke minst har narkobossen Blade en finger med i det meste som skjer.

Først av alt vil jeg si at det er et sympatisk trekk av Elizabeth George å skrive en slik bok. Jeg har som nevnt opplevd henne som nedlatende og overforenklende med hensyn til fattigdom og problemene den medfører. Den opplevelsen har nok andre også hatt, og jeg kan tenke meg det er på bakgrunn av slik kritikk at hun nå har valgt å gå i dybden på en slik problemstilling. Hun skriver godt om den dysfunksjonelle familien til Joel, men innimellom får en inntrykk av at hun egentlig ikke kjenner så veldig godt til gatemiljøet i London. Noe av dialogen føles litt kunstig. Boka er også mer interessant enn den er spennende, i og med at den forrige utgivelsen røpte hvordan det gikk med Joel til slutt. Det tar vekk litt av spenningen, synes jeg.

Dette er altså en helt ålreit bok om et viktig tema, men jeg kan tenke meg at blodfansen vil bli skuffet over dette ikke er en tradisjonell krimbok. Og siden Lynley og Havers også er mer eller mindre fraværende, får vi ta med et bilde av dem her til slutt.

10 Comments »