Flopsy, det er meg
Flopsy on Oct 29 2007 at 11:44 am | Filed under: Fjas
I kommentarfeltet spurte den gode mann Iversen meg om jeg likte filmen Labyrinth, siden ordet “flopsy” der blir brukt til å beskrive en eller annen person. Jeg ante ikke hva han mente med Labyrinth, og trodde han snakket om en mystisk ost. Eventuelt filmen Pans Labyrint, som jeg faktisk har sett. Den er fantastisk bra, men har lite med denne posten å gjøre. For kommentaren til kam-mannen Iversen fortjener et ordentlig svar, så her kommer fortellingen om hvorfor jeg heter Flopsy.
Det vil si, jeg heter selvsagt ikke Flopsy i virkeligheten. På 70-tallet var jo navneloven ganske streng, så jeg tviler på at Flopsy hadde blitt godtatt fra øverste hold, om mine foreldre nå skulle ha funnet det for godt å velge den slags navn til sin førstefødte. Og så fantasifulle og dristige mistenker jeg dem på ingen måte for å være, til tross for at min salige farmor trodde at mine foreldre hadde funnet på mitt egentlig navn den gangen i 1976. Henne om det, for å si det slik. Jeg tror ikke hun var så veldig orientert i datidens navnebilde.
Men det de fleste av dere nok ikke er klar over, er at jeg har et kalle-etternavn også, i tillegg til Flopsy. Skal det være, så skal det være. Vi leker ikke butikk her i Høljebyen, skjønner dere. Mitt fulle og hele kallenavn er nemlig Flopsy Paddington, derav bildet av den søte bjørnen i bloggens heading. Jupp, den heter selvsagt Paddington den også.
Flopsy Paddington er forøvrig et kallenavn jeg har pådratt meg i voksen alder. Og til mitt forsvar må jeg si at jeg på ingen måte har funnet på det selv. I så fall ville jeg ha funnet på noe som hørtes litt mer eksotisk og stilig ut, tror jeg. Som Beintøffe Bergljot eller Nydelige Nelly eller noe. Spørsmålet er om det hadde vært noe bedre enn navnet jeg har. Det er jo slett ikke sikkert. Opphavet til kallenavnet mitt er selvsagt Hjorthen. Og når jeg tenker tilbake, så sliter jeg litt med å huske akkurat hvordan og når navnene oppstod. Men jeg vet at Flopsy-navnet kom først, og jeg tror det var ment å være et litt koselig tilnavn. Jeg håper i hvert fall det 
Ordet Flopsy har etter det jeg vet ikke noen større betydning i seg selv, men det kobles ofte til den kjente barnebok-forfatteren Beatrix Potter. Hun skrev bøker med kaniner som hovedpersoner, som f.eks “The Tales of the Flopsy Bunnies”. Derfor er visstnok Flopsy et av de aller mest brukte navnene på kaniner. Både de med pels og de i plysj, skal vi tro ryktene. Og siden jeg jo er både myk og koselig, så passer jo navnet greit det. En gang i tiden var jeg jo til og med hårete, men sveisen har krympet noen centimeter siden den gang. Det får holde med mykheten, synes jeg.
Og så var det dette med etternavnet. Paddington altså, som togstasjonen i London og bjørnen på barne-tv. Og som dere ser på illustrasjonen av bjørnen Paddington, så har denne både duffelcoat og hatt på seg. Og der er vi ved sakens kjerne. Den første vinteren sammen med Herr Hjorth hadde jeg nemlig en grå duffelcoat i ull. Den var halvlang, og hadde store hemper foran, i tillegg til en stor hette. Et ordentlig varmt plagg, og midt i blinken for en frossenpinn som meg.
Da våren og etterhvert også sommeren dukket opp, ble jeg nødt til å legge vekk duffelcoaten min. Den ble for varm til den slags vær, og jeg
erstattet den med en grå sommerhatt som jeg kom over på en tur til østlandet. Hatten var praktisk og ganske kul, men dessverre til forveksling lik hatten som figurerer på hodet til bjørnen Paddington. Det gikk ikke upåaktet hen hos min kjære, og med duffelcoaten friskt i minne var tilnavnet sikret: “Haha, du er jo kliss lik bjørnen Paddington med den hatten. Mangler bare duffelcoat, liksom. Hei vent! Den henger jo ute i gangen. Bare å ta den på deg, så kan du få jobb i barne-tv med en gang!”.
Vel, for å si det som det er, så fikk sommerhatten min en ganske kort karriere. Det viste seg å være komplett umulig å bruke den uten å forårsake øredøvende latter ogsarkastiske bemerkninger, så hatten endte sine dager på barnerommet. Der har den fått æresplass på toppen av hodet til den store brune bjørnen som bor der inne, som seg hør og bør.
Men selv om hatten forsvant, ble kallenavnet værende. Og egentlig er det litt greit å ha et kallenavn. Det er nyttig på nettet i alle fall, og der hender det jo at man befinner seg. Kanskje til og meg litt oftere enn man egentlig burde. Men noen ganger blir situasjonen litt komplisert. Kallenavnet har etterhvert blitt en integrert del av meg, og jeg har dessuten flere venner som jeg i utgangspunktet ble kjent med gjennom nettet. Disse kan selvsagt finne på å kalle meg Flopsy når vi snakkes, siden det er navnet de i starten kjente meg under. Det er selvsagt helt ok det, jeg er jo vant med å være Flopsy.
Problemet er at det selvsagt ikke er alle jeg kjenner som vet om hverken kallenavnet eller bloggen min. Og da vil det jo virke en smule sært å plutselig omtale seg selv som Flopsy. Og det vil jo virke en smule merkelig. Forhåpentligvis vil jeg rekke å forklare meg før de kommer løpende med den hvite skjorta med reimer på, men man vet jo aldri. Best å være på den sikre siden, så det gjelder å bedømme sitt publikum. Noe som er vanskelig nok, når til og med min nærmeste familie kan finne på å kalle meg Flopsy. Kallenavnet sitter som klistret til meg, enten jeg vil eller ikke.
Så sånn er det med den historien. Jeg er Flopsy Paddington, og det i så stor grad at jeg garantert ville ha reagert om noen ropte det etter meg på gata. Og dere andre med kallenavn, hvilket forhold har dere til navnet deres? Og hvordan fikk dere det? Jeg er nysgjerrig
Hvordan jeg fikk alle mine har du vel god oversikt over
Selvsagt Lillesøster. Jeg har jo gitt deg samtlige av dem, har jeg ikke?
Jeg har lest Hjorten en stund, og nå deg - og siden jeg har en dum tendens til å lese kjapt og diagonalt så var jeg ikke helt klar over forholdet dere imellom. Først tenkte jeg ektefeller/samboere, så tenkte jeg søsken - nå tror jeg vel førstevarianten …
Mitt navn ble gitt meg av min mor: Tonita mia, sa hun.
Er ikke det nydelig? Husker ikke mye annet som var så varmt og godt av det hun sa.
Hei tonita, og velkommen til gjemmestedet mitt
Din endelige konklusjon er den rette, jeg og Hjorthen er definitivt samboere. Men jeg skjønner forvirringen din, vi burde vel kanskje ha presisert dette for nye lesere. Det kan være lett for å tro at ting er alment kjent, uten at så nødvendigvis er tilfelle.
Tonita er et kjempefint navn! Og siden du har fått det av din mor, tipper jeg det er et navn du selv er glad i. Bruker du det utenom bloggeverdenen også?
Er vel stort sett du som har kommet opp med dem ja
Delirium er en tegneseriefigur i Sandmanuniverset. Jeg har alltid vært litt “rar” og har til tider delvis identifisert meg med henne (altså så mye man gjør sånt uten å være direkte ko-ko).
Så ble det nettnavnet mitt, og nå har det vært “meg” i så mange år at jeg nok også hadde svart om noen hadde ropt Delirium etter meg på gaten!
Delirium: Av en eller annen grunn ble kommentaren din sendt til moderering denne gangen, og beskjeden om dette havnet i spamboksen i mailen min. Derfor treg respons
Sandman ja, jeg har hørt mye om det universet, men uten å ha sjekket det ut selv. Noe jeg kanskje burde?
Det er rart hvor knyttet man blir til slike tilnavn etter en tid. Det blir som et ekstra navn, i tillegg til dem man har fra før.
Delirium, i Sandman, er litt fin hun… En god nummer to (tre?) i den søskenflokken?
tb: Dette vet jeg fint lite om, og akkurat det liker jeg ikke helt ;-). Men blogge-Delirium er i hvert fall ganske fin, så mye vet jeg.
Ellers så trenger jeg vel ikke spørre deg hvor du har fått nicket ditt fra, hehe.
Tb: Delirium er yngst - og veldig fin! Hun pleide å være Delight, men etterhvert ble hun Delirium.
Flopsy: du burde definitivt sjekke det ut. Sandmantegneseriebøkene er ganske rimelige på play og amazon og slikt. Det lønner seg å kjøpe dem i rekkefølge siden det på mange måter er en lang og litt snirklete roman. Start med preludes and nocturnes etterfulgt av The Doll’s House.
PS: *neie pent for å bli kalt fin*
Vet det. Min rangering var mer etter mitt forhold til søsknene. Death og Morpheus/Sandman sjøl er vel sjefsfavorittene, men med Delirium i alle fall som en god nummer tre. Og her snakker vi da om Sandman-universet, som jeg er helt enig i at alle burde sjekke ut. Den eneste grafiske roman som har fått World Fantasy Award, og det fullt fortjent også!
Blogge-Delirium er også en stjerne, forresten!
Delirium: Takk for tipset! Jeg kommer definitivt til å følge det, skal bare sjekke kontoen først
tb: Ja, jeg føler at jeg har et “hull” i kunnskapen min når det gjelder Sandman-universet. Og det liker jeg ikke særlig godt. Men det er det jo ikke for seint å gjøre noe med.
Blogge-Delirium er definitivt en stjerne!
Squee! Jeg satt akkurat og skrev en post om akkurat det samme og trodde jeg var den mest orginale i hele verden- så feil kan man ta (c;
Delirium: Jeg elsker Sandman og Delirium. Det er en fantastisk figur og en fantastisk serie.
Og jeg er så glad i Paddington!
Hvorfor Virrvarr? kommer snart- jeg må bare finne litt bilder til!
Virrvarr: Artig! Venter i spenning på forklaringen din.
Paddington er en fin fyr, så det finnes verre kallenavn å inneha. Men jeg må innrømme at jeg ble bittelittegranne lei av å bli kalt Paddington hver gang jeg tok på meg den fine sommerhatten min. Ikke at det var bjørnens skyld, men.
Jeg skjønner at jeg blir nødt til å sjekke ut Sandman. Litt uvant å skulle lese tegneserier igjen, men jeg stoler på skrytet deres
[...] jeg si et par ord om opprinnelsen til navnet Virrvarr, og om kallenavn generelt, inspirert av Flopsy. For kallenavn er et artig produkt av internett. I gamle dager var det bare artister og forfattere [...]
Først skal jeg rødme kledelig over å bli kalt for stjerne :o)
Deretter skal jeg slå argumentasjonen om Sandman inn med “jamen Flopsy, du liker jo Neil Gaiman”! Og da burde den saken være klar.
tb: Ah! Jeg har da rangert Delirium som nr 1, Death som nr 2 og så er det mulig jeg sniker inn Desire før Sandmannen selv, men det må jeg nesten tenke litt på…
Jeg har ikke lest så veldig mye Gaiman, men du har rett: jeg har likt det jeg har lest av ham. Jeg har forsøkt å få tak i Preludes and nocturnes, men den var faktisk ikke å få tak i på play.com og amazon. Så nå har jeg satt meg på en liste, slik at jeg får mail når den er å oppdrive igjen.
Forhåpentligvis snart, men ikke alt for snart. For jeg benyttet anledningen til å kjøpe meg et par andre bøker i stedet. Skal man handle, så skal man handle…
“Every man and every woman is a star”, som kjent.
Men noen skinner i alle fall litt sterkere enn de fleste.
Husker jeg grein første gang jeg leste Death: The high cost of living. Kjenner litt på tårene hver gang jeg leser det , forresten..
melodrama, ja visst, men så fint også…
Men begynn med hovedserien.
Death: The high cost of living er uten tvil meget rørende. Jeg blir sånn varm-trist-glad hver gang jeg leser den.
[...] skal ut mot Flopsy! Hvis du ikke skjønner hvorfor jeg har tegnet henne som Paddington, kan du lese her. Ellers- gå hit for å stemme, og stem så det svir! Skriv pene kommentarer til meg- du vet du [...]