Livstegn og ettertanke fra Høljebyen
Flopsy on Jan 31 2009 at 11:47 pm | Filed under: Hagbarth, Høljebyen, Internt og kjedelig, Lokalnytt, Real life, Thomas
Dagen i dag har vært alldeles nydelig i Høljebyen. Snøklokkene begynner så smått å kikke frem i hagen, og høljeværet har glimret med sitt fravær. Det er nesten så det går an å glemme at det fremdeles bare er januar måned.
Siden været var så flott, fant jeg og Hagbarth ut at vi skulle ha oss en liten formiddagstur på byen. Hagbarth har i lang tid vært lite begeistret for å sitte i vogn, men den siste tiden har han gitt vogna si et nytt forsøk. Så vi plukket den frem fra kjelleren, og satte kursen mot Amfi-senteret for å se om vi traff noen kjentfolk. Det gjorde vi i grunnen ikke, så vi endte i stedet opp med å kjøre heis.
Hagbarth er veldig fascinert av alt som kan trykkes på, og gleden er alltid stor når han kan få trykke på heisknappene. Etter heiskjøringen vendte vi nesa hjemover igjen, siden vi egentlig ikke hadde noe annet ærend på byen. Men vel hjemme igjen var hverken jeg eller Hagbarth fornøyde. Gå inn igjen allerede, i dette fine været? Det var ingen av oss innstilte på, så vi bestemte oss for å være ut litt til. Vogna ble parkert i porten, og vi satte fart i retning Høljebyens minste fjelltopp: Likkjeåsen.
Likkjeåsen er ikke store høyden, men bratt nok til at Hagbarth fant deler av stien i overkant utfordrende. Det er ikke så lett å være liten når veien er bratt, men desto kjekkere å ha en mamma med sterke skuldre og dårlig kondis. På det viset kom vi oss til toppen, og det med innlagt pustepause på veien, under påskudd av å nyte utsikten. Den så slik ut, fanget med mobilkamera:
Noe av det fine med Likkjeåsen, bortsett fra at det er kort vei opp dit og at den er svært sentralt beliggende, er at det ligger et merkelig hus på toppen der. Skjønt hus og hus, det er vel mer som en servicebygning å regne. Jeg vet ikke sikkert, men jeg antar at denne bygningen ligger der i forbindelse med at Likkjevatnet er reserve-drikkevann for kommunen. Denne bygningen ligger i hvert fall der oppe på toppen, i ensom majestet, og med grafitti-tegninger på noen av veggene. I tidligere tider gikk jeg ofte på Likkjeåsen, sammen med min nå avdøde sønn Thomas. Og dette huset på Likkjeåsen var ofte sentrum i en av våre historier. I vår verden bodde det nemlig et troll i huset, og det gjaldt derfor å gå litt stille akkurat forbi der, så ikke trollet våknet. For alle vet jo at troll sover når det er dagslys.
Som mange av dere vet så døde Thomas brått og uventet. Det er snart tre år siden dette skjedde nå, og i tiden som har gått har jeg av ulike grunner ikke vært på Likkjeåsen. Turer har jeg gått mange av på det tre årene. I starten gikk jeg ofte for å tenke, og jeg det var en av de aktivitetene jeg syntes hadde mest terapeutisk effekt for meg. Og senere har jeg gått trilleturer med Hagbarth, som kom til verden 5 måneder etter at Thomas døde. Men altså aldri til Likkjeåsen. Dit er det umulig å komme med barnevogn, og det er en tur som er alt for kort som terapi-tur.
Men nå har Hagbarth også blitt en stor gutt, som kan gå tur på egne bein. Med mamma på slep, og i storebror Thomas sine fotspor. For Likkjeåsen har ikke gått noe sted i løpet av de snart tre årene som har gått siden forrige tur dit. Og nok en gang bor det et troll i huset der oppe; et troll som sover når det er sol ute, og som vi må være forsiktige med å vekke fra luren sin.
Hagbarth på tur:
Det har vært en nydelig dag, og en dag for ettertanke. Jeg har kjent hvor tungt det er å miste en sønn, og jeg har kjent hvor godt det igjen er å være mamma til en liten gutt som liker å gå på tur i skogen, småpratende om troll og eventyr og fugler og trær.
Vinteren er ikke borte, og kommer aldri til å bli det heller. Men vi har overlevd den, og nå får vi se fremover. Det er vår i Høljebyen igjen.
Ser du har tagget med internt og kjedelig, men kjedelig passer ikke som betegnelse på det du skriver, Flopsy. Dette var både koselig og sårt å lese.
Likkjeåsen minner forresten om yndlingsstedet mitt i Stavanger. Det er også en liten høyde med utsikt utover byen - og med et gammelt vannreservoir (eller noe sånt). Du kan se bilder her: http://tinyurl.com/b4umhg (blar du videre skal du få opp utsiktsbilder også).
Så godvondt å gå samme turen som du pleide gå med Thomas. Jeg håper du og Hagbarth får mange flere fine turer der.
Dette var absolutt ikke kjedelig. Det var rett og slett nydelig fortalt. Stor klem fra meg
Flopsy, - når du skriver som her, - så gir du noe - ikke bare til meg, - men til mange.
Vi som har mistet barn, - vi får noe - noe sårt, noe godt, noe vi kanskje ikke vil ha, men som vi trenger - når du skriver som du gjør.
Takk Flopsy, - du er ikke framfusende, - men du våger likevel å røre - og vi blir rørt.
Det høres ut som en god lørdag!
Jeg har forresten delt ut en nærhetpris til deg her.
Lothiane: Takk for skryt! Når jeg begynte å skrive denne posten, var planen at det bare skulle være en liten intern post om den fine turen vår, med litt bilder som familie og venner på andre kanter av landet kunne få ta del i. Men som tok posten en litt annen retning enn jeg hadde tenkt, og så endte den opp som den gjorde. Men men, litt intern ble den vel uansett. Bildene fra Stavanger var kjempefine, jeg må innrømme at det er en by jeg ikke har vært mye i, selv om jeg har kjente der. Lignet så absolutt på Likkjeåsen!
Siri: Hyggelig å høre at du likte posten! Stor klem tilbake til deg!
Tone: Tusen takk for gode ord. Jeg har forstått at du også har opplevd å miste et barn, og lurer derfor på om du har skrevet noe om det? Jeg synes det er interessant å høre hvordan andre lever med erfaringene sine, inntrykket mitt er at folk takler det veldig forskjellig, men at en del ting likevel er likt.
Ellen: Oj, så hyggelig! Jeg tenkte faktisk på det i går, at jeg burde fått litt futt i bokbloggingen igjen, jeg merker innimellom at jeg savner det å skulle skrive om de bøkene jeg har lest. Uansett, veldig hyggelig å få en sånn utmerkelse!
Å, dette var vakkert skrevet, Flopsy. Sårt og trist, selvfølgelig - men likevel med en liten optimisme og med masse godhet i seg. Må innrømme at øye vokste seg stort og vått etterhvert som jeg kom nedover i posten din. Så trist å høre at du har mistet en sønn *go’klem, rent virituelt selvfølgelig* Men det virker som du og lillebror har hatt en fin tur i storebrors fotspor og det er kanskje en trøst, om enn en mager en? Ønsker deg og dine en strålende vår!
Som dei andre seier her: Utruleg fint innlegg, saman med fine stemningsfulle bilete.
[...] Flopsy - Har ikke blogget mest de siste månedene, men når hun gjør det treffer hun midt i hjertet. [...]
Astrid: Tusen takk for hyggelig kommentar, og ikke minst for den virtuelle klemmen. Ja, sønnen vår døde dessverre i 2006. Det var en rar tid etter dette, omtrent som å leve i et vakuum. Og selv om tiden ikke leger alle sår, så lindrer den en hel del. Det er så absolutt en trøst å ha en “lillebror” å gå tur med. God vår til deg og dine også.
Janne: Takk, takk! Litt må jeg sysle med også, når jeg ikke er opptatt med å kikke på Beck (ok, den var litt intern). Jeg har ny mobil med ålreit kamera, noe som er veldig praktisk. Jeg husker nemlig aldri å ta med meg kamera ut, men mobilen min forlater jeg aldri.
Dette var det sterkt å lese på en tirsdagsmorgen.
Først forundringen over at Hagbarth var blitt så stor, at det har gått så lang tid. Og så tankene om Thomas, og da presset tårene på her.
Vinter og vår.
Det er mye håp i det. Og jeg ser på de tingene som har vinterstatus og vet. Man kan komme igjennom alt.
Beate: Ja, tiden har gått både fort og sakte føles det som. Hagbarth har forandret seg fra liten baby til viljesterk smågutt på noe som synes veldig kort tid. Og tiden siden Thomas døde føles både lang og kort på en gang.
Jeg tror også vi mennesker kan overleve det meste. Alternativet til å overleve er ikke så fristende, og da blir det gjerne til at vi prøver å karre oss opp igjen fra dypet, litt om litt.
Fint å lese her igjen! Tidligvår på vestlandet er noe jeg ofte savner her øst i landet.
Utrolig søt liten (stor) Hagbarth med blånisselue…
Skorpionkvinnen! Det er ikke så lenge siden jeg var innom bloggen din og kikket, for å se om du hadde noe nytt på hjertet der. Men vi er visst litt treige til å oppdatere, både du og jeg
I dag er det (dessverre) kaldere her borte, men sola har snudd og våren er uansett ikke så langt unna nå. Deilig, synes jeg. Hagbarth har blitt stor gutt, og han går ingen steder uten “blånissen” sin.
Og nå ble jeg inspirert til en liten post inne hos meg selv
Jeg skal reise vestover i morgen, håper på litt vestlandsk vårfølelse da.
Kanskje Hagbarth tviholder på “blånissen” helt til juni, en liten fireåring jeg kjenner her i byen gikk med sin i fjor helt fram til sommerferien, da valgte foreldrene å gjemme lua!
Oj, blånisse i juni! Får håpe vi klarer å unngå det, selv om han er god venn med lua si. Skjønner godt at fireåringens lue forsvant ja. God tur til vestlandet!
Så fin post, så godt å lese :o)
Kakekai: Tusen takk for det!